I sin doktorgrad viser Høstmælingen at bruken av antidepressiva kan gjøre det vanskeligere å få gunstig utbytte av psykoterapi.
Tidligere forskning har vist at psykoterapi og antidepressiva hver for seg er like virkningsfulle i behandlingen av kronisk depresjon, og at de som får en kombinasjon av disse har bedre resultater enn pasienter som bare får en av dem. Det at så forskjellige behandlinger kan gi like resultater har blitt tolket som at de påvirker forskjellige typer depresjonssymptomer og totalt sett gir større effekt sammen. Derfor har kombinasjonsbehandling ofte blitt sett på som det beste behandlingsalternativet for kronisk deprimerte pasienter.
Doktorgradsprosjektet viste at sterke selvkritiske tanker kan være en sentral del av symptombildet til kronisk deprimerte pasienter og kan være et viktig behandlingsmål. Pasienter som brukte antidepressiva samtidig som de gikk i psykoterapi hadde imidlertid mindre bedring på denne faktoren enn de som bare gikk i psykoterapi. Dette kan skyldes at en prosess omtalt som «opposisjonell toleranse» fører til at antidepressiva mister sine positive effekter når de brukes over tid. Samtidig gir resultatene grunn til å spekulere om medisinbruken også kan gi negative bivirkninger som også gjør det vanskeligere å få gunstig utbytte av psykoterapi. Resultatene viste at det er viktig for behandlere å evaluere grundig om pågående behandling med antidepressiva gir ønsket effekt og at psykoterapi i kan være et godt alternativ til kombinasjonsbehandling for kronisk deprimerte pasienter.
