Hvordan redusere risikoen for utenforskap?

Når jeg tar trikken fra Stortinget til Ljabru på Nordstrand, tenker jeg ofte på da jeg hørte Tormod Bøe snakke om sosial ulikhet og folkehelse med utgangspunkt i Barn i Bergen-studien (Bøe, Øverland, Lundervold & Hysing, 2012). Hans klasse-reise-bybanekart, der den sosioøkonomiske statusen til befolkningen synker for hvert stopp ut av Bergen by gjorde inntrykk. I Oslo har vi bydeler der 62 prosent av barna lever i vedvarende lavinntekt, mot under 10 prosent i andre bydeler. 12 prosent av unge dropper ut av skolen på Ullern, i Gamle Oslo er tallet 62 prosent. Også livslengde skiller menn på østkanten fra vestkanten. På Sagene lever de 15 år kortere (Ljunggren, Toft & Flemmen, 2017). Til tross for denne kunnskapen fortsetter utviklingen i gal retning. Politikere krangler om årsaken er skattelette til de rikeste eller økt innvandring, og vi som møter disse familiene i hjelpeapparatet eller i barnehager, skoler og på fritidsaktiviteter skyver ansvaret over på hverandre, og håper at Nav ordner opp.

Min påstand er at alle har en rolle når vi skal skape et samfunn med mindre forskjeller. De store, strukturelle grepene kan og må tas fra politisk hold, men også enkeltindivider har påvirkningskraft. Som Bronfenbrenner (1979) viser i sin modell utvikles alle mennesker i et gjensidig samspill med sine omgivelser. Fra familien, til naboer, nærmiljø, skole og arbeidsliv. Vi påvirkes av holdninger og normer, kravene som stilles til oss, rettighetene vi har og hvilke lover og regler vi må følge. I alle systemene som virker rundt et menneske finnes det faktorer som beskytter oss og faktorer som øker risikoen for skjevutvikling.

Vår jobb som samfunn er å sikre god livskvalitet uavhengig av status, kjønn, intelligens, eller hvor du bor i landet. Vi må øke sannsynligheten for at barn når sine potensial uavhengig av hva familien deres tjener. Når den sosiale mobiliteten synker i Norge, og du har større sjanse for å lykkes om foreldrene dine er rike enn om du har gode evner betyr det i praksis at vi går glipp av mange kloke hoder (Aasland, 2019).

Vi må øke sannsynligheten for at barn når sine potensial uavhengig av hva familien deres tjener.

Vi tappes for kognitiv kapital, i en tid hvor vi trenger alle gode krefter for å finne svar på store utfordringer som klimakrise og økende uro. Fra den ettermiddagen en ung jente satte øynene i meg og spurte hva som var poenget med å ha bursdag når de uansett ikke hadde råd til å inviterer noen, har jeg tenkt mye på hvordan vi kan hindre, begrense og lindre opplevelsen av utenforskap som følger av dårlige levekår.

Jeg tror svaret ligger i spennet mellom det overordnede strukturelle til det nære. Helt grunnleggende er det å ta tak i årsakene til vedvarende lavinntekt og sosial ulikhet. Det er en oppgave for forskere, byråkrater og beslutningstakere. For fagfolk som møter familiene på ulike arenaer handler det om å få en felles problemforståelse og jobbe sammen om å finne gode løsninger. I hverdagen kan vi alle bidra som medmennesker ved å være proaktive i å skape inkluderende samfunn. I denne teksten har jeg prøvd å konkretisere hvordan. 

Kunnskapsbaserte politiske løsninger

Den sosiale gradienten i helse, som kort sagt betyr at jo lavere du befinner deg på den økonomiske rangstigen, jo dårligere helse har du, er en bekymring som deles på tvers av politiske partier. Levekårsutfordringer er en av de viktigste risikofaktorene for psykiske problemer, som igjen koster samfunnet 280 milliarder årlig (Helsedirektoratet, 2015). Til tross for politisk vilje, har den nasjonale strategien for å utjevne sosiale forskjeller (St.mld.nr. 20 (2006-2007) ikke gitt synlige resultater når det gjelder å redusere helseforskjeller. Tvert om økte forskjellene hele denne perioden (St.mld.nr. 19 (2018-2019). Strategien har ikke klart å rokke ved de grunnleggende årsakene til ulikhet i samfunnet, nemlig den strukturelle skjevfordelingen av makt i form av økonomi, nettverk, arbeid og utdanning. Det er derfor helt avgjørende med en ny nasjonal innsats for å redusere ulikhet. Helsedirektoratet utarbeidet allerede i 2016 en veileder med anbefalte tiltak mot sosial ulikhet i helse, der flere anbefalinger står uprøvd. KS kom nettopp med en satsing de har kalt utenforregnskapet som er en økonomisk beregningsmodell som viser hva kommunene kan spare på å forebygge fremfor å reparere, og WHO har publisert et omfattende verktøy for sosial utjevning i helse der de utpeker fem innsatsområder med tilhørende konkrete og målbare tiltak.  Alt ligger til rette for en handlingsplan basert på relevant statistikk, forskning og erfaringskunnskap fremfor politisk ideologi.  

Levekårsutfordringer er en av de viktigste risikofaktorene for psykiske problemer, som igjen koster samfunnet 280 milliarder årlig.

Inntil en helhetlig strategi er på plass kan landets ledere trygt lene seg på Heckman (2006) sin forskning som viser at jo tidligere vi investerer i barns utvikling, jo bedre avkastning gir det. I vinter var vi flere fagfolk som skrev om hvorfor gratis kvalitetsbarnehager er det viktigste tiltaket for sosial utjevning (Sotkajærvi m.fl, 2019). Vi vet at det å gå i barnehage øker sosial fungering, stimulerer språkutvikling og akademiske prestasjoner, og vi vet at effekten er størst hos barn fra lavinntektsfamilier, som dessverre også er de som oftest ikke går i barnehage.

Få av oss har posisjoner som lar oss endre samfunnsstrukturer. Men lavinntektsfamilier eksisterer ikke i et storpolitisk vakuum. De bor i blokka ved siden av deg, de leker på lekeplassen, går på skolen til barna dine. De sitter i kassa på Rema, eller er klienten din i helsevesenet. De er unge gutter som roper noe frekt etter deg som patruljerer gatene på fredagskvelden. De er kjæresten din fra ungdomsskolen, den uføre moren til en venn, alenepappaen som kjører bussen du tar til jobb. Familier med levekårsutfordringer lever livene sine i storbyer og små tettsteder, side om side med oss andre. Vi har alle mulighet til å redusere risikoen for at de skal oppleve utenforskap – og øke sannsynligheten for tilhørighet.

Et tverrfaglig samarbeid - Til deg som fagperson

I min jobb som terapeut, veileder og kvalitetssikrer i den hjemmebaserte behandlingen Multisystemisk terapi (MST) har jeg møtt mange familier med levekårsutfordringer. Dem det ikke går så bra med, hvor barna reagerer med destruktivt sinne og aggresjon, rus eller kriminalitet. Ofte kalles de multiproblemfamilier. Dårlig økonomi er bare en av svært mange livshindringer.

Familier med levekårsutfordringer trenger støtte fra flere hold samtidig. Dette krever en koordinert og tverrsektoriell innsats. Får man ikke til det, er det vanskelig å lykkes med sitt eget mandat, og når hjelpere ikke får til å hjelpe er veien kort til det ordfører Marianne Borgen i en debatt nylig kalte «tverr faglighet». Samarbeidsmøter preges av at instansene prøver å begrense eget ansvarsområde, og skylde på hverandre. «Hvorfor tar ikke Bup tak i dette? Hva driver egentlig skolen med? Og hvorfor kommer ikke saksbehandleren fra barnevernet denne gangen heller?». Når frustrasjonen over manglende progresjon stiger, er det behov for kursendring. Det å ta utgangspunkt i en felles problemforståelse av hva som øker risikoen for skjevutvikling hos barna kan gi samarbeidet en mer konstruktiv retning.

Risiko for utenforskap

Forskning viser at både få materielle goder, mangel på opplevelser og familiens stressnivå er viktige årsaker til at barn i fattige familier strever mer enn andre barn. Det første er spesielt viktig for utvikling av kognitive evner, mens foreldres stress påvirker den sosioemosjonelle utviklingen (Bøe, 2015). I tillegg ser man at individuelle faktorer som intelligens er relevant, og at foreldres tilstedeværelse og positive involvering kan beskytte mot de negative effektene av lavinntekt. Om et barn som vokser opp i en fattig familie blir kriminell, utvikler psykiske lidelser, dropper ut av skolen eller får rusproblemer handler om et komplekst samspill mellom risiko og beskyttelsesfaktorer i barnet selv, familien, nærmiljøet og samfunnet. Løsningen må derfor bli sammensatt.

Familier med levekårsutfordringer trenger støtte fra flere hold samtidig.

Likevel er systemene rigget på en måte som i liten grad fremmer tverrsektorielt samarbeid. Vi sitter og jobber på hver vår tue, blir opptatt av eget perspektiv og den faktoren som passer med vårt felt. En måte å unngå at hjelpere, eller familien, låser seg til en «løsning» er å tegne opp en multisystemisk analyse (Henggeler, Schoenwald, Borduin, Rowland & Cunningham, 2009). Slike analyser viser hvordan et problem alltid har flere opprettholdende faktorer, i flere systemer, og at for å få til endring må man sette inn tiltak på flere arenaer samtidig. Det betyr at ingen alene står ansvarlig for at et problem har fått vokse, men at alle kan ta sin del av ansvaret for å løse det.

I min praksis har jeg erfart hvordan det å analysere problemet synliggjør både for meg, familien og samarbeidspartnere hvordan jeg som familieveileder kan redusere noen av risikofaktorene – som foreldres dårlige økonomiske styring, harde oppdragerstrategier og negativt samspill, men samtidig har behov at NAV sikrer et mer stabilt inntektsgrunnlag, hjelp fra fastlege og psykolog for å følge opp foreldrenes helseproblemer, og at arbeidsgiver tilrettelegger jobbhverdagen.

Fra analyse til intervensjon

Når analysen er utarbeidet og man har et felles mål om å redusere risiko for utenforskap, gjenstår det å finne gode tiltak som adresserer de ulike opprettholdende faktorene. Faktorene man prioriterer skal være dem med sterkest innvirkning på problemet, som må løses før noe annet kan løses, eller som er mulig å løse raskt.

Et eksempel på dette er faktor 1) kosthold. Når barnas kosthold er bekymringsfullt med tanke på oppmerksomhet, søvn eller vekt er det en risikofaktor man bør gjøre noe med fordi den vil ha betydning for alle andre intervensjoner. Et sultent barn fungerer ikke optimalt.  

Analyseeksempelet er ikke ment som en mal med uttømmende eller statiske faktorer. Faktorene er de jeg har erfart oftest gjør seg gjeldende i familier med levekårsutfordringer der barna strever. For å gi mening i en klinisk hverdag bør man hente faktorer fra forskning, klinisk erfaring, kunnskap om og innspill fra den aktuelle familien. Kulturelle barrierer for deltakelse i lokalmiljøet kan for ekesmpel være relevant i enkelte familier, men ikke hos andre.

Det naturlige er å tenke at familien skal ta ansvar for dette, men kosthold er en kjent utfordring i lavinntektsfamilier. Sammen kan man vurdere om skolen har mulighet til å innføre frokost for alle elever før skolestart. Andre intervensjoner kan være gode naboer som smører en ekstra matpakke, eller inviterer familien på middag noen dager i uka. Det er imidlertid viktig at familien opplever en likevekt i forholdet ved å kunne gi noe tilbake. Uavhengig av hvilke tiltak som velges, vet de som er ansvarlige hva som er målet (bedre barnet/ familiens kosthold), og hvordan de vil prøve å nå det sammen med familien.

Et sultent barn fungerer ikke optimalt.

Andre prioriterte faktorer jobbes med på samme måte. Gode spørsmål er «hva kan være mulige løsninger på dette?» «hva er ulemper/ fordeler», «hvem i rommet har størst mulighet til å påvirke?» og «hvem kan ta ansvar for gjennomføring?». Når samarbeidsgruppen møtes neste gang evaluerer man på gjennomføring og måloppnåelse av enkeltintervensjoner (kosthold), ikke om den overordnede målsettingen (redusere risiko for utenforskap) er nådd.

Å skape en følelse av tilhørighet skjer ikke over natta, men langsomt i takt med at risikofaktorer forsvinner og reduseres i styrke og omfang.  

Vedvarende lavinntekt – høna eller egget? Økonomiske intervensjoner

Opphopningen av problemer i familier med dårlige levekår setter ofte det økonomiske aspektet i skyggen og kan være en viktig årsak til at økonomisk støtte til husholdningen sjelden vurderes utover begrensede beløp som dekker fritidsaktiviteter eller vinterklær. Det som treffer deg først, som hjelper, saksbehandler eller lærer er ikke fattigdommen, men kaoset. Den manglende oppfølgingen av barna, fraværet på foreldremøtene, helseutfordringene, volden.

At denne atferden kan være symptomer på en underliggende marginalisering er ikke alltid innlysende. Men jobber man tett på, hjemme hos folk, er det nærliggende å vurdere økonomisk støtte som tiltak, for der synes det bedre. I form av manglende lekseplass, stengt internett eller tomme kjøleskap.

Det er grenser for hvilke barrierer en terapeutisk tilnærming kan overvinne, og det etiske ubehaget vekkes idet man tenker at en styrking av foreldres økonomi eller arbeidsvilkår trolig vil ha langt større positiv effekt på barnas atferd og livskvalitet enn kognitive teknikker. Det stresset familien lever under vanskeliggjør både behandlingsallianse, felles fokus, resultater og generalisering. Det er faktisk påvist at det å ha lite penger har en negativ effekt på kognitiv fungering og beslutningstaking. Noen studier viser at økonomisk stress gir en fungering som om du har vært våken i 48 timer i strekk. Bare det å forestille seg en stor uventet utgift resulterte i dårligere problemløsningsferdigheter hos deltakere med lav inntekt versus dem med stabilt høy inntekt (Mani, Mullainathan, Shafir & Zhao, 2013).

Noen studier viser at økonomisk stress gir en fungering som om du har vært våken i 48 timer i strekk.

Det betyr i praksis at jo mindre du har, jo vanskeligere er det å ta gode valg, tenke langsiktig, ha oversikt. Har du lite er det også sjelden du klarer å spare, og derfor vil hver ekstrautgift kunne rasere månedsbudsjettet. Mange tyr til forbrukslån eller kredittkort for å løse akutte situasjoner som et ødelagt kjøleskap eller en verkstedregning, som igjen medfører skyhøye renter. Om inntekten er stønad, trygd eller arbeid er sekundært. Poenget er at det du har igjen når de faste utgiftene er betalt, påvirker din evne til å disponere denne summen. 

Jeg tror på ingen måte alle blir bedre foreldre om de får mer å rutte med. Men jeg er sikker på at mange av historiene jeg kjenner til kunne endt annerledes om foreldrene hadde hatt bedre råd i en kritisk periode av barnas liv.

Å se nærmere på hva som ligger bak familiens vedvarende lavinntekt bør derfor alltid gjøres. En egen analyse med tilhørende intervensjoner som kan handle om alt fra hjelp til budsjettering og økonomisk planlegging, tilbud om gjeldsrådgivning, bistand til å få fulltidsstilling eller hjelp til å øve på arbeidslivsferdigheter. Det å bedre en families økonomi kan bety samarbeid og innsatsvilje fra sosionomer, psykologer, saksbehandlere på NAV, arbeidsgiver og av og til jurister.

Analysen synliggjør behovet for at alle tar ansvar for sin del for at de andre skal lykkes med sin, og forplikter på den måten aktørene til å gjennomføre.  

Styrke familiens formelle og uformelle nettverk – det trengs en landsby

Jeg synes det gir mening å bruke Bourdieus inndeling i sosiale klasser for å bedre forstå hva det er som øker risikoen for utenforskap hos fattige familier. Det handler ikke bare om din økonomiske kapital, men like mye om din kulturelle og sosiale kapital. Vi ser familier som lever på lite, men som like fullt opplever tilhørighet, respekt og mestring. Kunstnere kan ha lav inntekt, men likevel høy anseelse. Mennesker kan velge å jobbe mindre, men likevel ha en sterk posisjon i lokalsamfunnet.

Vi møter foreldre som har kommet fra krig og nød, som lever i små boliger med få fasiliteter, men som det gnistrer i øynene på når de sier hvor stolte de er over det de har oppnådd. Som skaper gode, varme hjem for barna sine, og som finner kreative løsninger for å få pengene til å strekke til. Familier som trosser språkbarrierer og kulturelle forskjeller og bygger seg et nettverk ved å stille opp på dugnader og skolearrangementer. Alenemødre som syr sammen sommerferien ved hjelp av familie og venner.

Familier som virkelig strever under dårlige levekår mangler ofte både sosial og kulturell kapital. De har ingen å støtte seg på i trange tider, de kjenner ikke systemene for å få hjelp før det har gått altfor langt. Og dette underskuddet medfører økonomiske belastninger på en allerede svak økonomi. Det å ha lite der andre har mye er krevende, men å ha lite og i tillegg mangle de sosiale og kulturelle beskyttelsesfaktorene er oppskriften på en negativ og selvforsterkende spiral.

Når man avdekker at familien har svak støtte rundt seg, er det viktig å prioritere denne faktoren. Det å øke familiers nettverk virker positivt på så mange områder – det gir mindre ensomhet og flere gode opplevelser, det øker muligheten for å involvere seg i barnas liv og være mer til stede, det kan gi språktrening og kontakter som igjen øker sjansen for å komme i jobb.

Å ha lite og i tillegg mangle de sosiale og kulturelle beskyttelsesfaktorene er oppskriften på en negativ og selvforsterkende spiral.

Fordi vedvarende lavinntekt er en risikofaktor for andre typer belastninger og utfordringer har disse familiene også særlig behov for å ha tillit til det vi kaller et formelt nettverk. Det handler om å være trygg på å benytte seg av offentlige tjenester som barnevern, helsestasjon og utekontakt eller politi. Barn i fattige familier opplever vold i hjemmet 10 ganger oftere enn andre barn (Sedlak et al, 2010). Å senke terskelen for kontakt med instanser som kan gi akutt støtte, hjelp til sinnemestring eller å endre oppdragerstrategier kan bidra til å håndtere problemet før det vokser seg større.

Hva kan du gjøre?

Når jeg underviser om dette temaet pleier jeg å utfordre kursdeltakerne til å velge seg en opprettholdende faktor de tror de kan påvirke. Hvordan kan du bidra til at foreldre og barn gjør hyggelige ting sammen? Eller sikre at barn ikke utsettes for vold i hjemmet? Kan du legge til rette for at barna i ditt nærmiljø får gode mestringsopplevelser?

Oslo. Ulikhetens by.  La oss komme videre.

Analysen har en uendelig variasjon av tiltak på alle nivåer, noen vi kan påvirke og noen vi ikke rår over. Men kanskje kan du bevege noen som har mer makt. Eller vri fattigdomsdiskursen ved å nyansere bildet av at økonomisk uføre kun handler om dårlige valg. En ting vi alle kan gjøre er å bli kjent med naboen. Og kanskje sette seg med en mamma eller pappa man ikke kjenner fra før på neste foreldremøte.

Jeg leser, mens trikken snirkler seg ut av sentrumsgatene. Gutten ved siden av meg har en litt for stor genser, tynnslitt stoff, og jeg tar meg i å tenke at han skal av før vi begynner oppstigingen mot Ekebergåsen. Han har en treningsbag på fanget og ser forbi meg ut av vinduet. Når han går, spør han forsiktig en mann som nettopp har tatt siste slurk av colaen si om han ikke kan få panten. Mannen ler høyt at jo, men da tar han vel søpla også, og gir ham en halvspist kebab. Jeg ser gutten der han står på perrongen og trykker en annens matrester ned i en allerede overfylt søppelkasse. Oslo. Ulikhetens by. La oss komme videre.