Rapporten er en viktig utredning om kjønnsforskjeller i utdanning. Utvalget, ledet av Camilla Stoltenberg, ble nedsatt august 2017, og la rapporten fram i februar 2019. Mandatet var å bygge et nyansert og balansert kunnskapsgrunnlag om hvorfor kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner oppstår. Bakgrunnen for utvalget er at gutter i snitt har lavere skoleprestasjoner, flere vedtak om spesialundervisning og høyere frafall fra videregående opplæring enn jenter har.
Utredningen skal danne et kunnskapsgrunnlag for utdanningspolitikk, og utdanningspolitikk handler om lange linjer. Dagens yrkesaktive befolkning er preget av utdanningsreformer fra forrige århundre, mens nye reformer iverksatt i dag vil prege barn som vil være aktive i arbeids- og samfunnsliv i dette århundret.
Hvilke kjønnsforskjeller kan dokumenteres?
Det er godt dokumentert at det er betydelige kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner. Tidligere tenkte man at mye av dette skyldes forhold utenfor skolen, for eksempel biologiske og sosiale kjønnsforskjeller knyttet til familie og oppvekstmiljø. I dag er det en økende erkjennelse av at skolen kan bidra til – og eventuelt bekjempe - kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner.
Generelt har jenter bedre språkforståelse og gutter bedre romforståelse når de begynner på skolen. Kjønnsforskjeller i lesing og regning er små i starten av grunnskolen, men øker i jentenes favør i tenårene. Ved slutten av ungdomsskolen er jentene bedre enn guttene i alle fag unntatt gymnastikk. Det er lite endring over tid i kjønnsforskjell i grunnskolepoeng, og flere gutter enn jenter får spesialundervisning. Utvalget peker også på at kjønnsforskjellene i grunnskolepoeng er like store blant elever som har foreldre med lavt og høyt utdanningsnivå. Dette innebærer at gutter med foreldre med lav utdanning kommer klart dårligst ut.
Ca. 30 prosent av guttene og 20 prosent av jentene har ikke fullført videregående opplæring fem år etter de begynte. Av de som fullfører videregående skole, gjør jentene det bedre karaktermessig. Høyere utdanning er dominert av kvinner (av voksne 30-39 år har 57 prosent kvinner og 40 prosent menn høyere utdanning). SSBs fremskrivninger tilsier at kjønnsforskjellen i høyere utdanning vil fortsette å øke. Vi ser også raskt økende kvinneandeler (over 70 prosent) i fag som krever høye karakterer (for eksempel medisin).
Generelt har jenter bedre språkforståelse og gutter bedre romforståelse når de begynner på skolen.
Andre fremskrivninger fra SSB tyder på at arbeidsmarkedet i økende grad vil etterspørre formell kompetanse, slik at ungdom som har falt fra i løpet av utdanningsløpet, sannsynligvis vil marginaliseres fra arbeidsmarkedet. Bekymringer for utenforskap for lavt utdannete menn, som også viser dårligere helse enn lavt utdannete kvinner, er derfor reelle. Utvalget peker derfor på at kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner har både individuelle og samfunnsmessige konsekvenser.
Årsaker til kjønnsforskjeller
Rapporten belyser en rekke årsaker til kjønnsforskjeller i utdanning. Utvalget peker på behovet for et forskningsbasert kunnskapsgrunnlag, og skiller på forbilledlig vis mellom årsaks-studier og mer beskrivende studier; noe man ikke alltid kan regne med, selv ikke blant ekspertutvalg.
Av individuelle årsaker pekes det blant annet på forskjeller i kognitive evner, språklige evner og rom-forståelse, personlighetstrekk, preferanser og interesser, biologiske og genetiske faktorer, utvikling av hjernen, samt fysisk modning og pubertet.
Et kapittel drøfter årsaker knyttet til familien og arbeidsmarkedet, og her vektlegges blant annet foreldrenes utdanning og sysselsetting, søskenrekkefølge og nabolag, samt kjønnstradisjonelle utdanning- og yrkesvalg, eventuelle kjønnsforskjeller i signaleffekt av utdanning og avkastning av utdanning i arbeidsmarkedet.
Et annet kapittel drøfter årsaker knyttet til kvalitet og kompetanse i barnehagen, og et kapittel drøfter årsaker knyttet til grunnskolen. Her vektlegges flere faktorer som preger utvalgets forslag til tiltak, blant annet alder ved skolestart, timetall for undervisning, spesialundervisning, gruppering av elever etter nivå og kjønn, egenskaper ved lærerne, både deres kjønn og kompetanse, samt bruk av teknologiske hjelpemidler i undervisningen.
Tiltak for å minske kjønnsforskjeller i skolen
Utvalget presenterer en rekke forslag til tiltak for å minske kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp. Forslaget om fleksibel skolestart har fått mest oppmerksomhet i offentligheten, kanskje fordi utvalget her er delt. Jeg støtter imidlertid dette forslaget. Det er et spenn på 12 måneder innen hvert årskull, og forskning tyder på at mange jenter er skolemodne tidligere enn guttene. Det burde være uproblematisk å åpne for mer fleksibilitet med hensyn til skolestart.
Forslaget om fleksibel skolestart har fått mest oppmerksomhet i offentligheten, kanskje fordi utvalget her er delt.
Utvalget foreslår også etableringen av et nytt kunnskapssystem for barnehage og grunnopplæring, inkludert et nasjonalt register for forløpsdata. Dette er svært viktig, fordi slike data vil kunne gi valide og gode analyser som i fremtiden kan brukes til utvikling av bedre kunnskapsbaserte reformer i skolen enn vi kan i dag. Av andre viktige tiltak kan nevnes at utvalget forslår å styrke elevens valgmuligheter på ungdomsskolen, slik at hver skole pålegges å tilby minst fem valgfag. Det pekes også på behov for randomisert uttesting av foreslåtte tiltak, samt evaluering i ettertid før eventuelle landsomfattende tiltak innføres. Igjen en forbilledlig saklig argumentasjon.
Kommentar til utredningen
Dette er en interessant og nyansert offentlig utredning om et tema som er av stor samfunnsmessig betydning. Mye av det som skrives er veldig bra, men jeg vil nevne et par dilemmaer som kunne vært løftet opp til nærmere drøfting.
Det første dreier seg om hva vi mener med å redusere kjønnsforskjeller. Utvalget peker på en målsetting om å redusere kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner. De drøfter nyansert at dette må gjøres ved å løfte de svakeste elevene. De er også opptatt av å redusere frafall i videregående skole. Også dette er viktig for å minke kjønnsforskjeller i skolen. Men det kan virke som om man tidvis har et tredje mål, som går på å redusere kjønnsforskjeller i elevenes preferanser og interesser, uten at jeg kan se kunnskapsbaserte argumenter for dette.
Mens de første målene, å løfte de svake og å unngå frafall, er opplagt viktige for å unngå økt sårbarhet og utenforskap for skolesvake elever, kan det diskuteres om det tredje punktet kanskje strider mot de to første. Kanskje er det slik at en del av de guttene som faller fra ville kunne fullført dersom skolen hadde tilbudt fag som fanget deres interesser på et tidlig tidspunkt og gjennom dette økt deres skolemotivasjon? Dette er i alle fall i tråd med en kunnskapsoversikt over frafall i skolen (Lillejord et al. 2015). Kanskje skulle man nettopp tilby ‘kjønns-stereotypiske’ valgfag, som for eksempel mekaniske fag, og ikke vært bekymret selv om det stort sett bare var gutter som valgte dette? Dette bør diskuteres videre.
Kanskje er det slik at en del av de guttene som faller fra ville kunne fullført dersom skolen hadde tilbudt fag som fanget deres interesser på et tidlig tidspunkt og gjennom dette økt deres skolemotivasjon?
Jeg undres også over argumentasjonen med hensyn til nivådeling. Fremtidens arbeidsmarked vil sannsynligvis trenge kandidater som evner å omstille seg raskt, som har motivasjon og læringslyst, selvtillit og fleksibilitet. Dette innebærer kanskje at skolen bør bistå med å utvikle nye generasjoner som har mer individualiserte utdanningsløp enn hva vi gir ungdom i dag. Da bør vi sannsynligvis begynne tidligere enn Stoltenberg-utvalget foreslår, og gi elevene flere muligheter for valgfag allerede i grunnskolen. Kanskje er slik individuell tilpasning særlig viktig for de som ikke er så skolemotiverte. Hvis ikke barneskolen klarer å ta tak i og videreutvikle elevenes lærelyst og selvtillit, er det mest sannsynlig for sent å ta tak i dette på ungdomsskolen.
Utvalget viser til forskning som peker på at nivådeling er problematisk, særlig for de svake, og særlig hvis nivådeling blir permanent. Men det er også andre hensyn å ta. Mange skoleflinke elever kjeder seg på skolen. Sannsynligvis er det riktig å si at den norske skolen jevnt over uteksaminerer ganske gode kandidater, men mangler tradisjon for å gi de flinke et ekstra løft. Jeg er overrasket over at utvalget er så lite opptatt av de skoleflinke, og synes også at det er underlig at utvalget ikke refererer til Jøsendal-utvalget, som drøfter situasjonen for evnerike elever (Jfr. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2016-14/id2511246/). Dersom man åpner opp for mer individuelle utdanningsforløp bør de skoleflinke få sjansen til å ‘hoppe opp’ et trinn i fag de er gode i. Jeg tror derfor det bør undersøkes om man kan legge til rette for at elevene kan velge fordypning, enten i kjerne-fagene eller i valgfagene. Økt fleksibilitet kan gi elever mer frihet og trivsel på skolen. Da vil de som brenner for noe, eksempelvis norsk litteratur, dataspill eller musikk, kunne få anledning til å arbeide med noe av dette som fordypningsfag. Sannsynligvis kan det gi økt mestring, selvtillit og lyst til å gå på skolen om morgenen.
Økt fleksibilitet kan gi elever mer frihet og trivsel på skolen.
Dessuten, hvis elever kan hoppe opp et trinn i fag de er gode i, enten det er kjerne-fag eller valgfag, vil de gå sammen med eldre elever. I en skole med mer individualiserte utdanningsforløp vil dermed alder bli mindre viktig. Da blir heller ikke fødselsår den viktigste sorteringsmekanismen, og fleksibel skolestart blir derfor uproblematisk. Eventuelt, hvis dette er vanskelig å organisere for å få timeplanen til å gå opp, kan de fortsatt sitte sammen med sin egen klasse, men de arbeider med pensum, delvis web-basert, som er på nivået over dem. Og kanskje sitter det også noen i klasserommet som må ta fjorårets pensum om igjen i et bestemt fag. Da må læreren kunne veilede og hjelpe elever på mer enn ett nivå i samme skoletime. Dette krever mer forberedelse for læreren, men slik differensiering må vi kunne forvente av de nye lærerne som nå kommer ut av høyere utdanning med master.
Et fremtidig arbeidsliv kommer sannsynligvis til å trenge kandidater med mer motivasjon for omstilling og tilegnelse av ny spisskompetanse enn vi er vant med. Selv om det finnes eksempler som motsier dette, kan det se ut som om skolen som system fremdeles henger igjen i en slags industriell masseproduksjonstankegang. For eksempel behandles alle elever i samme fødselskohort i utgangspunktet likt. Det vil si de begynner samtidig på skolen, på samme tid (men med ulike forutsetninger). Dette er også kostnadsbesparende; jo mer vi individualiserer utdanningsforløpene, jo mer vil det sannsynligvis koste. Det ligger en verdi i likhetstanken – den norske enhetsskolen er opptatt av å redusere sosial ulikhet, og man har iverksatt en rekke tiltak for å fremme dette målet. Mine tanke her er at økt individuell valgfrihet kan redusere ulikhet i skolemotivasjon og på den måten bygge tillit til at skolen er en arena for alle.
Jeg har skrevet dette først og fremst med to grupper i tankene. De skoleflinke, hvor jentene er i flertall, og de skole-trøtte, som er i fare for å falle fra, som gjelder flest gutter. Skolen må stille faglige krav og kjerne-fagene er viktige. Dette gjelder for alle elevene. Men de skoleflinke bør få flere utfordringer. Og kanskje vil de skole-trøtte bli mer motiverte dersom de allerede på grunnskolen får muligheten til å velge valgfag som trigger læringslyst? Økt trivsel blant de elevene som står i fare for å falle fra kan motvirke sosial ulikhet i skoleprestasjoner og utdanningsløp. Den gamle latinskolen som Alexander Kielland beskrev er tilbakelagt, men vi kan heller ikke si at vi er i mål …
Mine tanke her er at økt individuell valgfrihet kan redusere ulikhet i skolemotivasjon og på den måten bygge tillit til at skolen er en arena for alle.
Oppsummering – en skole som legger til rette for elevenes interesser
Stoltenberg-utvalget har levert en viktig rapport. Jeg har pekt på et par dilemmaer som kan diskuteres i det videre arbeidet. Etter mitt skjønn bør det viktigste målet være å redusere kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner i kjerne-fagene slik at de lavest presterende løftes, og å redusere frafall fra skolen. Dessuten bør skolen ‘produsere’ kandidater som er velegnet for fremtidens arbeidsmarked, og den bør sørge for at både de skoleflinke, de middels motiverte og de mindre skolemotiverte trives på skolen. Dette er, som britene ville sagt, ‘A tall call’.
Vi vet lite om fremtiden, men økt vekt på IKT, fleksibilitet og evne til livslang læring blir sannsynligvis viktig. Da trengs motivasjon, lærelyst og selvtillit. En skole som legger til rette for at elevene kan fordype seg i tema de selv liker best, kan være veien å gå. Så får vi heller akseptere at det er kjønnsforskjeller i elevenes preferanser og interesser, uansett hvilken årsak.
-
Vis referanser