logo
«Folkehelse og livsmestring» ble innført høsten 2020 med store forventinger. Men begrepsinnholdet er fortsatt uklart og det fører med seg mange utfordringer, skriver Terje Ogden, seniorforsker ved NUBU.

Temaet «livsmestring» har sin bakgrunn i Ludvigsenutvalget som fikk i oppdrag å utrede framtidens skole (NOU 2015:8). «Folkehelse og livsmestring» ble av utvalget foreslått som ett flerfaglig tema som skulle trekkes inn i alle skolefag der det kunne være relevant.

På en jordnær måte ble «livsferdigheter» omtalt som «hverdagskompetanse» som skulle lære elevene å ta vare på eget liv, på sin fysiske og psykiske helse. Det handlet også om temaer som livsstil, kritisk tenkning, økonomi og forbruk. Som om det ikke var nok, skulle det også handle om å ta gode beslutninger og gjøre etiske valg. Alt for å utvikle elevenes individuelle ansvarsfølelse og mestringsforventninger.

Det er grunn til å tro at utvalget var noe påvirket av den internasjonale undervisningsbølgen om sosial og emosjonell læring (SEL). Her ble det å kommunisere, samhandle og delta nevnt som viktige kompetanseområder. Senere i utredningen presiserte utvalget at livsmestring ikke bare burde være et tverrfaglig tema, men også et fag, der elevene kunne utvikle kompetanse i selvregulering og samarbeid. Et mangfold av temaer og emner ble også videreformidlet i St.meld. 28 (2015-2016), selv om det fornuftig nok også ble tatt til orde for at temaet burde begrenses.

Mange og sprikende forventninger

«Folkehelse og livsmestring» ble høsten 2020 innført som tverrfaglig tema i skolen, og til tross for store forventninger, er begrepsinnholdet foreløpig uklart. Det gjelder også hva undervisningen skal inneholde. På forslagsstadiet ble temaet sendt ut på høring, og svarene avdekket mange og sprikende forventninger. Mange ville ha et ord med i laget når skolen for første gang på lenge åpnet opp for å ta noe nytt inn i undervisningen. Mange ønsket en plass i solen for egne hjertesaker og kjepphester, mens Kunnskapsdepartementet gjorde lite for å rydde opp. Mye ble overlatt til den enkelte skole.

Flere var raskt ute for å definere begrepet gjennom prøveprosjekter og bokproduksjon. I Trondheim ble det for eksempel laget et obligatorisk undervisningsopplegg i livsmestring kalt «Utdanning i psykisk helse». Kritiske røster som blant annet psykologen Ole Jacob Madsen mente at livskunnskap kunne bli et uttrykk for at samfunnet ville legge et stadig større ansvar på den enkelte gjennom en individfokusert selvhjelpspedagogikk.

Mange ville ha et ord med i laget når skolen for første gang på lenge åpnet opp for å ta noe nytt inn i undervisningen.

Sterkt påvirket av sitt eget profesjonskritiske perspektiv spurte han om «livsmestring» i skolen var svaret på de vanskene som barn i dag sliter med. Skulle elevene lære seg å mestre stress med psykologiske teknikker heller enn at skolen og samfunnet skulle redusere med politiske virkemidler?  På denne måten ble livsmestring trukket inn i diskusjonen om å sette folkehelse på timeplanen, og hvordan skolen kunne motvirke en økende tendens til skolestress blant elever.

Også de som kjemper for multifunksjonshemmede og andre minoritetsbarns interesser, vil ha et ord med i laget. De minner om at skolen også har ansvar for elever for hvem livskunnskap handler om kunnskaper og ferdigheter for å møte hverdagens utfordringer på en best mulig måte. Med andre ord handler det om å ha en aktiv rolle i hverdagens rutiner og sosiale aktiviteter, uttrykke egne meninger og bli tatt på alvor. I forlengelsen av dette perspektivet handler «livsmestring» om utviklingen av et inkluderende skolefellesskap, om og arbeidet mot mobbing og utvikling av elevenes psykososiale skolemiljø.

Den største utfordringen er å mestre skolen

Oppsummert er det grunn til å advare mot en smal forståelse og faglig monopolisering av «folkehelse og livskunnskap» i skolen. Det er heller ikke noe motsetningsforhold mellom å styrke elevenes mestringsferdigheter og kompetanse på den ene siden og tiltak for å redusere stress og prestasjonspress i oppvekstmiljøet på den andre.

Vi blir også minnet om at elevene er en mangfoldig gruppe som kan ha forskjellige behov, også på dette området. Skolen kan utvilsomt bidra mer til at elever utvikler mestringsferdigheter og sosial kompetanse, men også til å redusere læringsstress og psykiske helseproblemer. Psykososialt stress er heller ikke den eneste utfordringen. Det handler også om praktiske og økonomiske utfordringer knyttet til kosthold, mosjon, helse og forbruk.

Skulle elevene lære seg å mestre stress med psykologiske teknikker heller enn at skolen og samfunnet skulle redusere med politiske virkemidler?

Skolen har alltid spilt en viktig nasjonal rolle i det forebyggende folkehelsearbeidet. Men forventningene endrer seg, og nå handler det mer om psykiske problemer og livsstilssykdommer enn rene fysiske helseutfordringer, selv om de også er der for mange elever. Dette stiller ikke bare krav til undervisning og læringsmiljø, men også til personalets bevissthet om og forutsetninger for å bidra. Ett av spørsmålene som det mangler gode svar på, er hvem som skal undervise elevene i livsmestring.

Vi må ikke glemme at den store utfordringen for elevenes framtid er å mestre skolen. Å ikke mestre skolen øker risikoen for svakere livsmestring ikke bare i ungdomstiden, men gjennom livsløpet. Fra et slikt perspektiv handler læring av livsmestring om å skape en skole med et inkluderende miljø, som trekker alle med både faglig og sosialt.

  • Vis referanser