«Vi er mer åpne. Vi skjønner mer. Vi kjenner hverandre mer.»
Sitatet er hentet fra en av ungdommene som ble intervjuet i masteroppgaven. Alle ungdommene som deltok i den kvalitative undersøkelsen var tydelige på at de likte strukturen på behandlingstimene. 
Det gav dem evnen til problemløsning og gjorde at de unngikk å spore av når det oppstod uenigheter i familien. De fortalte også at det var viktig for dem at de nå kunne lage avtaler sammen, og legge grunnlaget for bedre samspill med foreldrene.
– Det viktigste for ungdommene synes å være et ønske om å ha færre konflikter med foreldrene sine. Ungdommenes svar i denne studien viser at de fleste mener å ha oppnådd dette, sier Anne Lothe Brunstad, psykologspesialist og spesialrådgiver ved NUBU.
Den unges opplevelse av FFT
I alt er det seks ungdommer som er intervjuet i masteroppgaven i familiebehandling: «Ungdomsperspektiver på FFT. Den unges opplevelse med Funksjonell familieterapi», foretatt av Kjersti Bjerkebro Hagen, ved Fakultet for samfunnsvitenskap, OsloMet. 
I FFT skal behandlingen foregå med både ungdom og foreldre tilstede.
– Jeg ble nysgjerrig på hvordan ungdommene selv opplevde å være deltakere i behandlingen sammen med sine foreldre, og ville gjerne finne mer ut av dette ved å intervjue ungdommer som hadde slike erfaringer, sier Bjerkebro Hagen.
Én av ungdommene var gutt, de andre fem var jenter. Ungdommene var i alderen 14 – 16 år. Fire av seks har foreldre med en annen etnisk bakgrunn enn norsk, men kjønn og etnisitet var ikke et spesielt fokusområde i oppgaven.
Bjerkebro Hagen tok for seg tre temaer i masteroppgaven:
1) Hva forteller ungdommene om bakgrunnen for at de, eller foreldrene tok kontakt for å få hjelp?
2) Hvordan var starten og hvordan opplevde de resten av prosessen i behandlingen?
3) Hva har endret seg og hva har ikke endret seg etter behandling?
Ønsket å få hjelp med problemene i familien
Alle ungdommene som deltok opplevde store vanskeligheter i relasjonen til foreldrene sine, særlig når det gjaldt kommunikasjon. Diskusjoner eskalerte fort, og førte til mye roping og et høyt konfliktnivå.
En av ungdommene, «David» på 15 år, uttrykte det slik: «Det var sånn, vi kunne ikke kommunisere ordentlig. Vi pleide å skrike til hverandre. Så det var det vi skulle prøve å snakke om i FFT.»
Tre av ungdommene hadde tatt kontakt med barnevernet selv, enten direkte eller via andre, for eksempel via skolehelsetjenesten.
«Emily», 16, var en av ungdommene som selv tok kontakt med barnevernet. «(…) noe av grunnen til at jeg kontaktet barnevernet var for å kunne vise til foreldrene mine at jeg er ikke problemet.»
For de andre ungdommene hadde barnevernet kommet inn i familien på en annen måte.
I «Maria» sitt tilfellet var det moren som foreslo at de skulle gå i familieterapi. Hun var ikke veldig positivt innstilt. Hun likte ikke tanken på bare å sitte der og snakke og snakke, men etter hvert begynte hun å åpne seg mer og mer. «Jeg tror det var det vi faktisk trengte, selv om jeg faktisk ikke ville innrømme det. Så var det det jeg og mamma trengte».
Forventningene til FFT
«Maria» beskriver sin egen innstilling i forkant av FFT slik: «Jeg var veldig sånn, jeg tenkte bare det her er noe «bullshit». Det her vil jeg ikke være med på. Det sa jeg til mamma, hvorfor fikk du med meg på det her?»
Men dette endret seg. «(…) etter hvert så begynte jeg faktisk å like å gå dit. Fordi vi snakket om ting. Vi på en måte, vi snakket ordentlig om ting. Vi forklarte ting, og det var en måte jeg aldri hadde gjort med mamma før. Det var veldig sånn, forholdet mellom meg og mamma er helt annerledes nå enn fra når startet. Så etter hvert så ble det jo mye bedre.»
«Emily» beskriver en lignende opplevelse i forkant av behandlingstimene. «Med en gang så tenkte jeg at jeg hadde ikke lyst til å starte i familieterapi. (…) men jeg tenkte jeg må jo prøve. (…) Så, jeg ble med det bare på grunn av det egentlig, for jeg tenkte at nå kan i hvert fall ingen si noe på det.»
Også «Emily» sin innstilling til FFT endret seg i løpet av terapitimene.
Ungdommenes opplevelser av terapeuten
«Emily» sier hun opplevde å bli møtt på en åpen måte, av en terapeut som stilte mange spørsmål. Terapeutens spørsmål førte til at «Emily» følte at hun ble hørt på en veldig god måte. «I samtalene fikk jeg sagt noe som jeg hadde prøvd å si tidligere hjemme, men som ikke ble hørt. Terapeuten sa også til foreldrene mine: Nå er det ikke dere som snakker, nå er det Emily som snakker.» 
En av de andre ungdommene «Aurora», 16, uttrykte opplevelsen av terapeuten slik: «Jeg følte at hun på en måte respekterte veldig mye, av det alle sa. Og at hun på en måte tenkte over alle svarene og bare sånn: «Og det var en god ide, men det er også en god ide.» Så hun på en måte tok begge sider, sånn at begge to liksom føler seg hørt.»
Flere av ungdommene forteller at måten terapeuten møtte dem på fikk dem til å føle seg trygge, som igjen gjorde at de turte å åpne seg om problemene.
«Maria» sier det slik om det første møte med terapeuten: «Hun var veldig sånn hyggelig på en åpen måte. Jeg følte meg veldig trygg».
«David» (15) sier at både han og moren hans opplevde at terapeuten respekterte dem og hørte på hva han og moren sa. «Jo, vi følte at vi var trygge. Hun var så hyggelig, også.»
Endringer etter behandlingen
Flere av ungdommene trekker frem at de lærte å kommunisere på mer strukturerte og forutsigbare måter var bra, som å holde seg til ett tema om gangen, lytte til hverandre og la folk snakke ferdig. «Maria» uttrykte at «Jeg tror det var trygt for meg og mamma, at det var en struktur der, at det var en vei på en måte. Det var liksom at vi ikke gikk en feil vei ut, at vi visste hva som skjedde.»
Problemløsing blir også trukket fram som en vesentlig del av behandlingen. En av ungdommene «Sara», 16, uttrykte det slik: «Det som var bra, var at vi ikke snakket om noe nytt i neste time. Hvis vi avsluttet en time med at vi ikke klarte å finne løsning til akkurat et tema, da fortsatte vi med til neste time. Helt til vi fant en løsning.»
Flere av ungdommene forteller at det har blitt flere hyggelige opplevelser i familien i etterkant av behandlingen. «Line», 14, beskriver situasjonen hjemme slik: «Når jeg kommer hjem så føler jeg meg på en måte litt mer trygg. Ja, litt sånn sikker da. Jeg er liksom glad for å se mamma da.»
Hele masteroppgaven kan du lese her.
Om FFT
FFT er et behandlingstilbud som er tilgjengelig i det statlige barnevernet (Bufetat) i Stavanger, Trondheim og Sogn og Fjordane, og det i det kommunale barnevernet i Bærum og Asker. I samarbeid med Bufdir så utprøves også FFT i familievernet ved familiekontoret i Drammen-Kongsberg. Les mer om FFT her.
