logo
For å ivareta behovene til barn og familier med alvorlige og sammensatte vansker når endringen av ansvarsfordeling mellom stat og kommune trer i kraft, bør det foreligge en strategi og plan for hvordan barnevernet skal øke sin kompetanse, men også sikre vedlikehold av allerede opparbeidet kompetanse.

Denne artikkelen omhandler Nasjonalt utviklingssenter for barn og unges (NUBU) innspill til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets (Bufdir) utredning og Barne- og likestillingsdepartementets (BLD) kompetansestrategi.

I juni 2017 vedtok Stortinget barnevernsreformen Prop. 73 L (2016−2017), som vil medføre en styrking av kommunenes ansvar for familier som trenger hjelp fra barnevernet, samtidig som oppgavene til det statlige barnevernet tydeliggjøres. Disse endringene vil først tre i kraft i 2020, men styrkingen av kompetansen starter allerede nå.

På oppdrag fra BLD har Bufdir utredet kompetansebehovet til den kommunale barneverntjenesten. Utredningen vil danne et viktig grunnlag for utviklingen av kompetansen i barnevernet framover, og våren 2017 sendte Bufdir første del av utredningen ut på høring.

I dag finnes det ingen nasjonale krav eller føringer for hvilken kompetanse barneverntjenesten skal besitte, selv om ansatte i barnevernet gjennomfører komplekse utredninger og iverksetter tiltak som kan være svært inngripende i barns og familiers liv. Utredningen skal bidra til å tydeliggjøre forventningene og krav til kompetanse i tjenesten, og dermed også gi tjenestene et verktøy for systematisk kompetansebygging. I tillegg vil den gi utdanningsinstitusjonene et bedre grunnlag for å innrette sine grunnutdanninger etter fagfeltets behov og i utviklingen av nye etter- og videreutdanninger.

Sammen med behovet for et kunnskapsbasert og kompetent kommunalt barnevern, sto vedlikehold av allerede opparbeidet forebyggings-, behandlings- og implementeringskompetanse av tiltak for familier med alvorlige og sammensatte vansker sentralt i NUBUs tilsvar (20.6.2017).

Tre sentrale dokumenter

I høringsforslaget fra Bufdir var det særlig tre dokumenter som var sentrale for kompetanseutredningen: NOU 2009 nr. 8 (Befring-utvalget), som analyserte og skisserte nødvendig kompetanseutvikling i barnevernet, Prop. 106 L (2012−2013), som medførte flere endringer i barnevernloven, og forslaget til ny barnevernsreform, som skissert i Prop. 73 L (2016−2017).

Oppdraget Bufdir fikk våren 2017, var å utrede og kartlegge det kommunale barnevernets faktiske og framtidige kompetansebehov, og samtidig synliggjøre områder hvor barneverntjenestene ikke har tilstrekkelig tilgang på nødvendig kompetanse. I denne første delen av utredningen ble det skilt mellom tre ulike nivåer av kompetanse;

• kompetanse som den enkelte medarbeider bør besitte

• kompetanse som den enkelte tjeneste samlet sett bør besitte

• kompetanse som den enkelte tjeneste må ha tilgang til

Den andre delen av dette oppdraget skal identifisere områder «hvor barneverntjenesten mangler, eller ikke har tilstrekkelig tilgang på, nødvendig kompetanse». Denne delen av utredningen gjennomføres i samarbeid med Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU). NIFU vil blant annet gjennomgå samtlige grunnutdanninger for barnevernspedagoger og sosionomer, samt relevante etter- og videreutdanninger. Innholdet i disse vil vurderes opp mot nødvendig kompetanse identifisert gjennom denne første delen av utredningen.

Videre er NIFU bedt om å gjennomføre en spørreundersøkelse blant barnevernledere og ansatte. Spørreundersøkelsen vil kartlegge dagens formalkompetanse i barnevernet, ressursutfordringer og turnover, og også be om feltets vurdering av egen kompetanse og kompetansebehov. På bakgrunn av utredningen, innspillene Bufdir har mottatt og NIFUs rapport, gir direktoratet sin anbefaling til kompetansebehov i barneverntjenesten til departementet.

Utredningens fokus; grunnleggende kompetanseutvikling

Bufdirs utredning løfter fram kompetansebehov knyttet til barn og barns utvikling, vurdering av foreldres omsorgskompetanse og -kapasitet, og ivaretakelse av et helhetlig syn på barnet og familien. Dette må gjøres på en måte som ivaretar barn og familier, deres rett til medvirkning og deres rettssikkerhet. I dette er samarbeidskompetanse særlig sentralt. Samtlige barnevernsarbeidere i barneverntjenesten bør ha kompetanse til å kunne vurdere hva som utgjør barn og familiers utfordringer og behov, og sette inn og følge opp tiltak som bidrar til en positiv utvikling.

Utredningen framhever også behovet for solid forvaltningskompetanse, herunder kompetanse innenfor jus og lovverk, vurderings- og beslutningskompetanse og rolleforståelse. Dette innebærer at barnevernsarbeidere må ha en breddekunnskap om ulike fagområder. Også personlig kompetanse, som selvrefleksjon, empati og omsorg, og evne til å motivere andre, framheves som sentralt for arbeidet i barneverntjenesten.

Bufdir vurderer at mer spesialisert kompetanse i barneverntjenesten bør ta utgangspunkt i de utfordringene kommunens innbyggere har, og som faller inn under barneverntjenestens ansvarsområde. Også rekruttering og godkjenning av fosterhjem vurderes som mer spesialisert kompetanse. Det samme gjelder kompetanse knyttet til oppfølging av enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger. De framhever i tillegg sentrale kompetansebehov for barnevernsledere. Endelig må barneverntjenesten ha tilgang til nødvendig kompetanse og støtte i særlig komplekse og vanskelige saker, samt til resten av hjelpeapparatet der barnet eller familiens utfordringer berører flere instansers ansvarsområder.

Utredningen ønsket tilbakemelding på samtlige deler av utredningen, og spesifikt på spørsmål som:

• Er alle viktige kompetansebehov identifisert?

• Er det en hensiktsmessig nivåinndeling mellom hva alle barnevernsarbeidere må ha kompetanse på, hva som utgjør mer spesialisert kompetanse og hva tjenesten må ha tilgang til?

• Utgjør oversiktene over arbeidsoppgaver og forventninger til profesjonell praksis en gjenkjennbar oversikt over de ulike fasene av en barnevernssak? Reflekterer disse allment anerkjent og god praksis i dag?

• Med bakgrunn i forslagene som fremmes i utredningen, er det områder hvor det finnes kompetansemangler i barneverntjenesten i dag? I så fall, hvilke?

NUBUs perspektiv; Kompetansebehov og tiltaksutvikling

NUBU legger særlig vekt på to avgrensninger i dokumentet. For det første at utredningen ikke omtaler kompetansebehovet i det statlige barnevernet. Oppdragsteksten presiserte at den kun skulle omfatte det kommunale barnevernet. I NUBUs innspill til utredningen presiseres det at det statlige barnevernet innehar verdifull kompetanse som det kommunale barnevernet må ha tilgang til. Det kommunale barnevernet bør ha en generell kunnskap om det multisystemiske perspektivet (framfor et individuelt fokus rettet mot barnet eller ungdommen alene), samt inklusjonsog eksklusjonskriterier, arbeidsmåter, kvalitetssikring og saksbehandleres rolle som samarbeidspartnere underveis i behandlingen. Dette er viktig for alle metodene som forvaltes av det statlige barnevernet, men det krever også et samarbeid med det kommunale barnevernet. NUBU understreker også betydningen av at de som forvalter og jobber i det kommunale barnevernet, bør ha kunnskap om mulige uheldige sider ved institusjonsplasseringer.

For det andre tar ikke utredningen stilling til hvilke konkrete metoder og tiltak som bør benyttes i barneverntjenesten. Det presiseres at det i direktoratet pågår et arbeid med å utforme en Nasjonal plan for hjelpetiltak, som vil gå nærmere inn i tiltaksutviklingen i det kommunale barnevernet.

Brukermedvirkning og kunnskapsbasert forståelse

NUBU vil understreke at den kunnskapen som dokumenterte, kunnskapsbaserte metoder og intervensjoner bygger på, er nyttig for barneverntjenesten og den tiltaksutvikling som det legges opp til for å styrke kvaliteten i barnevernsarbeidet.

Utredningen trekker fram flere viktige kompetanseområder. Det gis et sterkt signal om å sikre brukermedvirkning; det innebærer å ta barn og familier, deres rettigheter, meninger og informasjonsbehov på alvor, og at det kreves utviklet kompetanse på dette området. Det presiseres også flere ganger at det kommunale barnevernets kompetanse må styrkes, og sikres en minimumsbemanning. En styrke ved utredningen er at det legges vekt på familieperspektivet, på betydningen av sosiale nettverk og tiltak i lokalmiljøet, inkludert skoler og barnehager.

Sterke vekt på kompetansekildene

NUBU vurderer at utredningen kunne ha lagt sterkere vekt på barnevernets «kompetansekilder» dvs. kunnskapen, ferdighetene og tiltakene som det faglige skjønnet og beslutningene bygger på. Noe av kildegrunnlaget er åpenbart juridisk, og handler om kompetent og korrekt bruk av norsk barnevernlov og forvaltningsloven. Det er viktig at barnevernets framgangsmåte i den enkelte sak er «korrekt» og i tråd med lovgrunnlag og forskrifter. Samtidig må det stilles spørsmål ved det eksisterende kunnskapsgrunnlaget for utdanning og veiledet praksis.

Det hjelper lite å styrke utdanningen og veiledningen, hvis kompetansen som overføres ikke svarer til kravene som må stilles. Mye av den kompetansen som formidles gjennom utdanning og veiledning i barnevernet bygger fortsatt ofte på anekdotisk kunnskap, tradisjoner og lokal erfaringskunnskap. Dette er ofte verdifulle kompetansekilder, men uten kritisk vurdering ligger det en fare for at det som videreformidles vurderes ut fra hvilken appell det har til praktikere, og i liten grad ut fra hva som gir positive utfall for barn og familier. Med enkelte unntak (se f.eks. Christiansen, Bakketeig, Skilbred m.fl., 2015), foreligger det lite evaluering av barnevernets praksis. NUBU vil understreke betydning av en systematisk forståelse av kompetanseutviklingens kilder.

Forskningsbaserte og virksomme tiltak

Det skrives mye viktig om betydningen av å anvende gode problemløsningsmodeller for å planlegge, beslutte og evaluere prosess og utfall i den enkelte sak, og det understrekes også fortjenestefullt at barnevernets kompetansebehov påvirkes av strukturelle forutsetninger som inntektsforskjeller, fattigdom, boligsegregering, kulturelt og språklig mangfold. NUBU presiserer i sitt tilsvar at dette illustrerer at det er et behov i kommunene for kunnskap om virksomme tiltak (metoder, modeller og programmer) og kompetanse på implementering og utvikling. Den kommunale barneverntjenesten må kunne evaluere sine behov, undersøke hvilke kunnskapsbaserte tiltak som er i bruk i tjenesten, beslutte hvilke nye tiltak som bør iverksettes og implementere disse med høy grad av etterlevelse.

Flere steder i utredningen står det at en barnevernsarbeider skal kunne vurdere «…hva som utgjør barn og familiers utfordringer og behov». Her understreker NUBU viktigheten av at det foreligger gode, standardiserte og praktisk gjennomførbare kartleggingsinstrumenter og prosedyrer. Fagkompetanse og kjennskap til tjenestetilbudets kvalitet er avgjørende, men også krevende, fordi kvalitet ikke alltid er observerbart eller målbart. Noe av styrken ved å motivere kommunene til å velge forskningsbaserte og virksomme tiltak, er at de inneholder kvalitetsmål som er operasjonaliserte og målbare.

Det er viktig å ta vare på og anbefale program og tiltak der det allerede er utviklet kompetanse. Å anbefale kommunene å velge blant allerede dokumenterte tiltak, vil sikre videreføringen av eksisterende nasjonale satsninger. Sannsynligheten vil øke for at barn og familier i målgruppen vil få rett hjelp til rett tid. Spesielt i en overgangsfase med kompetanseoppbygging i kommunene, er det etter NUBUs vurdering viktig at kommunene oppfordres til å velge blant allerede tilgjengelige dokumenterte tiltak med gode implementeringsstrategier, framfor å bruke ressurser på å utvikle og implementere egne lokale tiltak, eller velge tiltak uten dokumentert effekt.

Kunnskap og kompetanse om implementering

Utredningen sier også at barnevernsarbeidere bør kunne «…sette inn og følge opp tiltak som bidrar til positiv utvikling», og at barnevernsledere må ha kunnskap og kompetanse i å planlegge og lede organisasjonsutvikling og internkontroll, analysere utfordringer og identifisere behov for endringer, og kunne handle, basert på en forståelse for systematisk og strategisk endrings- og utviklingsarbeid. For å kunne oppnå dette, må den enkelte tjeneste ha kunnskap og kompetanse om implementering, noe NUBU i sin uttalelse understreker viktigheten av. Dette bør også innbefatte å lære og bruke standardiserte før- og ettermål, som representerer en viktig del av moderne praksis.

For å sikre kvaliteten bør det kommunale barnevernet være kjent med og bruke gode kvalitetssikringssystemer, både for intervensjonene og for implementeringen av dem. Innebygd i kvalitetssikringen av kunnskapsbaserte metoder og praksis, er oppfølging og veiledning av det kliniske arbeidet som utøves av barnevernsarbeideren i møte med familiene og barnet. Etter NUBUs vurdering er et slikt veiledningssystem sentralt for å sikre god kompetanseoppbygging for utøverne og gode og virksomme tiltak til brukerne i kommunen, særlig i de komplekse sakene.

Tilgang til kompetanse og støtte i komplekse saker

I utredningen står det at den kommunale barneverntjenesten må ha tilgang til kompetanse og støtte i særlig komplekse og vanskelige saker, og at det i mange tilfeller vil være behov for mer spesialisert kompetanse når det gjelder vurdering av barns utvikling. NUBU understreker viktigheten også av dette i sin uttalelse.

NUBU har også tidligere anbefalt at det fortsatt skal tilbys evidensbaserte tiltak på det statlige nivået for de mest risikoutsatte familiene med sammensatte vansker. Det er bekymringsfullt at sårbare barn og unge − som følge av reformen − ikke lenger skal få tilgang på spesialiserte tiltak med dokumentert effekt. For å unngå dette, bør allerede etablert kompetanse i det statlige barnevernet ivaretas.

NUBU anbefaler at ansatte i det statlige barnevernet, som har hatt viktige roller knyttet til opplæring, veiledning og implementeringsstøtte for kommunene i spesialiserte evidensbaserte tiltak, fortsatt bør ha ansvar for oppgavene knyttet til dette. Som et eksempel har NUBU erfart at PMTO-teamene i Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) har fungert stabiliserende for små kommuner, både ved at de har gitt implementeringsstøtte og ved å sikre behandling for de mest sårbare familiene.

Utredningen presiserer at veiledning er «…et viktig virkemiddel for å overføre kompetanse fra mer erfarne barnevernsarbeidere til de mindre erfarne». Dette bør også gjelde når veilederne er ansatt i det statlige barnevernet, dersom ikke det finnes veilederkompetanse i kommunen.

Nødvendig med et statlig støtteapparat

NUBU anbefaler at Bufdir som fagdirektorat – i tillegg til å utvikle kunnskapsgrunnlaget for godt barnevernfaglig arbeid – bygger videre på allerede etablert kompetanse både på kommunalt og statlig nivå. I arbeidet med evidensbaserte metoder har NUBU utstrakt erfaring med å vurdere effekten av tiltak, samt behovet for kompetanseog implementeringsstøtte til praksisfeltet. Slik kompetanse er overførbar også til kunnskapsbaserte tiltak rettet mot andre målgrupper innenfor barneog familiefeltet.

Erfaring tilsier at det i faser med kommunal kompetanseoppbygging, hvor man skal etablere nye organiseringsformer, er nødvendig med et statlig støtteapparat. Et slikt system må ha tilstrekkelig implementeringskompetanse og høy kompetanse på kunnskapsbaserte tiltak, med gode rutiner for sikring av kvalitet. I en endring av ansvarsfordeling mellom stat og kommune bør man ha en plan for hvordan å sikre vedlikehold av opparbeidet opplærings-, veilednings-, implementerings-, forebyggings- og behandlingskompetanse i intervensjoner rettet mot familier med sammensatte vansker. Uten en slik plan, er det stor risiko for at ansvaret pulveriseres og forvitrer, og at kompetansen sakte, men sikkert, blir borte for de utsatte barna og deres familier.

Behov for en internasjonal orientering

Referanselisten i høringsnotatet er kort og begrenser seg til refererende og oversiktspreget litteratur om og for det norske barnevernet. Den har en svak internasjonal orientering, og mangler internasjonale publikasjoner med relevans for kompetanseutviklingen i norsk barnevern (primærstudier, meta-analyser og systematiske kunnskapsoversikter). Det teoretiske synet på kompetanse og rammer for skjønn og kompetanse begrenser seg også til norske modeller, med ett svensk unntak. Dette til tross for at det norske barnevernet er sterkt påvirket av internasjonale teoretiske tradisjoner (bl.a. tilknytningsteori, læringsteori og systemteori) og forskning, en tendens som antakelig vil bli tydeligere i tiden framover. Selv om det norske barnevernet har sin egenart og sitt særpreg, har det mange faglige og historiske forbindelseslinjer til utviklingen i andre land.

Kompetansestrategien

I kjølvannet av den ovennevnte utredningen lanserte BLD i november 2017 en kompetansestrategi for det kommunale barnevernet – «Mer kunnskap – bedre barnevern» – som skal gjelde for 2018 til 2024. Den presiserer at det skal stilles tydeligere krav til kompetanse i barneverntjenesten, og at alle kommuner skal få mulighet til å prioritere og delta i kompetansehevende tiltak for sine ansatte. Dette skal gjøres gjennom tilbud om etter- og videreutdanning til ansatte i barneverntjenesten, grunnutdanningene skal styrkes og nye utdanningstilbud skal etableres. Det skal etableres kommunale læringsnettverk, slik at kommuner kan samarbeide om kvalitetsutvikling tilpasset lokale forhold, og det skal etableres veiledningsteam som skal tilby lederstøtte og veiledning til kommuner, samt et nytt program som skal gi tjenestestøtte til både ledere og medarbeidere. NUBU ser også med glede at «Tidlig innsats for barn og unge i risiko» (TIBIR), trekkes fram i strategidokumentet som et kommunalt forebyggingsprogram som skal videreføres.

Denne strategien skal bidra til et historisk kompetanseløft i det kommunale barnevernet, og føre til at kommunene blir bedre i stand til å sette inn riktig og god hjelp til rett tid, også i krevende barnevernssaker. Det framheves at utrednings- og tiltaksarbeid i større grad skal bygge på forskning og kunnskap om hva som virker. I tillegg er det et mål at barnevernet skal samarbeide med andre tjenester og etablere familiestøttende tilbud som kan forebygge at barn og unge må plasseres i fosterhjem eller på institusjon. Barnevernet skal jobbe forebyggende og kunnskapsbasert, og målet er tidligere, bedre og tilpasset hjelp til barn og familier i barnevernet, der barna bor og uansett hvor i landet barna bor. I strategien presiseres det også at barns medvirkning skal tillegges større vekt, både i utrednings- og tiltaksarbeid. Bufdir skal også utvikle et felles digitalt kvalitetssikringssystem, som skal gi faglig støtte til saksbehandling, beslutningstaking og oppfølging av barn og familier i barnevernet.

Det ovennevnte skal skje gjennom blant annet kartlegging og utredning av kompetansebehov, som skal føre til tydeligere krav. Arbeidet skal følges opp gjennom forslag til endringer i barnevernloven, og NUBU er, sammen med andre kunnskaps- og kompetansesentre, en viktig støttespiller. Kompetansestrategien skal bidra til en felles faglig plattform for barnevernsarbeid, og det overordnede målet er, som sagt, høyere kvalitet i det kommunale barnevernet og mer likeverdige tjenester over hele landet.

«Mer kunnskap – bedre barnevern» understreker at barnevernet skal jobbe forebyggende, slik at flere barn og unge fanges opp tidligere, og at barnevernets tiltak, utredninger og vurderinger er kunnskapsbaserte. Ved at det stilles krav til hvilken kompetanse den enkelte barnevernsarbeider og kommunale barneverntjeneste skal besitte eller ha tilgang på, vil vi på en bedre måte sikre at de mest sårbare barna og deres familier blir ivaretatt og får den best tilgjengelige hjelpen nettopp de trenger.

  • Vis referanser