logo
Et ekspertutvalg har foreslått hvordan barn og unge med behov for tilrettelagte tiltak skal få et pedagogisk og spesialpedagogisk tilbud av høy kvalitet og oppleve økt inkludering i barnehage og skole. Oppdraget ble gitt av Kunnskapsdepartementet og ekspertgruppen ble ledet av professor Thomas Nordahl. Nå foreligger rapporten som skal gi grunnlag for å velge egnede inkluderende virkemidler og tiltak.

Som vanlig i slike oppdrag har ekspertgruppen hatt relativt frie tøyler i arbeidet med å beskrive situasjonen og foreslå endringer. Samtidig binder verken departement eller politisk ledelse seg til masten, men sender rapporten på høring for å lodde stemningen i forsknings- og praksisfeltet. Dette er med andre ord en ganske uforpliktende framgangsmåte, sett fra departementets og statsrådens side. Alternativt kunne departementet initiert forsøk med ulike modeller, og bedt om en evaluering av erfaringer og resultater.

Som forventet har ekspertgruppens forslag om å fjerne den lovbestemte retten til spesialundervisning fått mest oppmerksomhet. Rettighetsperspektivet står sterkt i skolefolks bevissthet, og avskaffes ikke uten motstand; man vet hva man har, men ikke hva man får!

Reaksjonene i det spesialpedagogiske fagfeltet ligner de som kom i forbindelse med Prosjekt S tidlig på 1990-tallet, da Thomas Nordahl sammen med Ingeborg Helgeland ledet arbeidet med å legge ned eller transformere de statlige spesialskolene til kompetansesentre.

Den gangen var det opprørsstemning i spesialskolene, og nå har Nordahl klart det igjen; å erte på seg hele det spesial-pedagogiske etablissementet. Dette har kanskje skygget for en helhetsforståelse av utvalgets utredning og kan ha stilt andre velbegrunnede forslag i bakgrunnen.

Dagens spesialundervisning har blitt skarpt kritisert fra flere hold, blant annet i Barneombudets rapport Uten mål og mening (2017). I ombudets rapport får spesialundervisningen det glatte lag av elever som kunne fortelle om lave forventninger, dårlig kvalitet og dermed lite utbytte av undervisningen. Økonomi og praktiske forhold synes å telle mer enn elevenes behov. Elevene blir i liten grad hørt eller tatt med på råd i planleggingen og de kan fortelle om en ustabil hverdag med vikarer, assistenter, deltidsansatte, sykefravær og lærer- bytter. Det bør nevnes at rapporten neppe er representativ. Den bygger i hovedsak på informasjon fra 25 elever og 68 klagesaker fra foresatte som forteller om sine negative erfaringer.

Det ble ikke stilt oppfølgingsspørsmål eller innhentet motsvar. Forsknings- referansene i rapporten er begrenset, og uten innslag av fagfellevurderte studier. Men Barneombudets kritikk underbygges, videreføres og forsterkes av ekspertgruppen.

Et ekskluderende system

Ekspertrapporten beskriver situasjonen i det spesialpedagogiske praksisfeltet slik: Det er et ekskluderende system der organiseringen og innholdet i det spesialpedagogiske tilbudet ofte innebærer en segregering ut av fellesskapene i skole og barnehage. Manglende tilgang på kompetanse fører til at elever med behov for særskilt tilrettelegging ofte møter voksne uten formell pedagogisk kompetanse. Det tar også for lang tid før elever får hjelp, og det meste av spesial- undervisningen gis på 8. til 10. trinn.

Elever med behov for særskilt tilrette- legging møter lave forventninger, og de har ikke en tilfredsstillende sosial og faglig læring og utvikling. Det finnes ikke kvalitetskrav til opplæring av elever med behov for særskilt tilrettelegging. PP- tjenesten bruker for mye tid og ressurser på sakkyndighetsarbeid, mens tiltakene i stor grad iverksettes av assistenter eller ufaglærte. Dessuten hevdes det at mens cirka 8 % av elevene får spesialpedago- giske tiltak, så er det antagelig så mange som 25 % som har behov for slike tiltak, hvorav de fleste ikke får den støtte og hjelp de trenger. Videre er gutter kraftig overrepresentert blant elever som får enkeltvedtak, og når de først får spesial- undervisning, så fortsetter de gjerne med det gjennom hele grunnskolen.

Dette representerer det «nye utenfor- skapet» i skolen, og det er uklart hvilke mekanismer som fører til at gutter lett blir hengende fast i et system som de verken har nytte av eller blir kvitt.

Rapporten slår i alle retninger, og utvalget gjør ikke noe forsøk på å holde seg inne verken med Statped eller PP-tjenesten. Skolene kritiseres for å ta for lett på oppgaven, og lar i stor grad ufaglærte ta seg av gjennomføringen, og unngår enhver form for kvalitetskontroll. Dermed fungerer spesialundervisningen ofte som en avlastning for den ordinære undervisningen, og problemene tilleg- ges elevene heller enn læringsmiljøet.

Departement og direktorat kritiseres også for at de til tross for klare mål- setting om tidlig innsats og å redusere omfanget av spesialundervisning ikke har tatt grep for å avskaffe et ineffektivt regime.

Løsningen fra utvalget er en tiltakskjede eller et helhetlig system for inkluderende og tilpasset pedagogisk praksis i skoler og barnehager. Det skal bygge på prin- sippene om nærhet, inkludering og kompetanse. Alle barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging i barne- hage og skole skal få nødvendig hjelp og støtte, og denne skal ikke være avhengig av sakkyndige behovs- vurderinger. Skolens støtteapparat skal være «tett på» praksis. Til dette vil de opprette en ny pedagogisk veilednings- tjeneste i alle kommuner og ønsker å omdisponere 300 stillinger fra Statped og 1300 stillinger fra PP-tjenesten til formålet. Inkluderingsprinsippet inne- bærer at tiltak skal iverksettes umid- delbart når det viser seg at elever har vansker. Hjelpen skal være tilpasset den enkelte og foregå innenfor inkluderende fellesskap. Og kompetanseprinsippet slår fast at alle barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging i barnehage og skole skal møte lærere med relevant og formell pedagogisk kompetanse.

Tettere på elevene

Utvalget er tydelige på at det er den ekskluderende spesialundervisningen de vil til livs, og at de ikke ønsker å avskaffe spesialpedagogikk som fag og kompetansefelt. De vil redusere omfan- get av spesialundervisning, og særlig den som leveres i egne timer, grupper eller klasser. Med dette vil de bidra til en mer fleksibel bruk av spesialpedagogisk kompetanse og en videreutvikling av det spesialpedagogiske fagfeltet. Hvis forebyggende innsats og samarbeid med lærere ikke fører fram, «kan skolen organisere det slik at eleven, alene eller i en mindre gruppe, undervises av spesialpedagogen, uten at det dermed kalles spesialundervisning» (s. 223).

Men slike tiltak bør være kortvarige og elever med behov for særskilt til- rettelegging bør i hovedsak delta i ordinær pedagogisk praksis.

Bak oppfordringen til PP-tjenesten om å arbeide mer systemrettet, det vil si med organisasjonsutvikling og kompetansestyrking i skolen, ligger nok ønsket om et støtteapparat som er tettere på elever og lærere. Men det kan også ligge økonomiske motiver bak departementets ønske om å redusere omfanget av spesialundervisning, der en tenker seg at de 8 milliardene som brukes på spesialpedagogiske enkeltvedtak kan anvendes på en mer fornuftig måte.

Ekspertgruppen har ikke hatt tid til å innhente forskning eller utredninger for å supplere det allerede tynne kunnskaps- grunnlaget det bygger sine forslag på.

Utvalgets arbeidsform går derfor også på tvers av målsettingen om en kunnskaps- basert skole, med undervisning og miljøtiltak som har dokumentert effekt. Dermed blir dette nok en utredning preget av hastverk og usystematisk erfaringskunnskap (også kalt «synsing»). Rapporten er krydret med eksempler fra praksisfeltet, men disse er i all hovedsak muntlige tilbakemeldinger fra entusi- astiske prosjektledere eller upublisert forskning uten sammenligningsgrunnlag. Det virker også uheldig at noen av de mest optimistiske erfaringene kommer fra ekspertgruppens egne medlemmer.

Manglende forskning

Det har blitt en omfangsrik rapport, og mye plass går med til å beskrive status i det spesialpedagogiske feltet og tilsvar- ende lite plass til å drøfte mulige motset- ninger og interessekonflikter. Rapporten legger stor vekt på at elevene selv og de foresatte skal ha et ord med i laget. Men det er en kjent sak at mange foresatte mener at deres funksjonshemmede barn får et bedre tilbud i egne grupper og klasser, eller i alternative opplærings- tiltak, enn det de kan få i en inkluder- ende skole. Forskningen er heller ikke entydig på dette punktet og viser til at både inkluderende og segregerende opp- læring kan gi gode resultater. Og elevene er heller ikke noen ensartet gruppe, og kan ha synspunkter som går i svært forskjellige retninger. De kan være uenige både med utvalget og hverandre. Av rapporten framgår det også at holdningene til inkludering kan være langt mer positive blant de som har lederansvar enn blant de som arbeider direkte med elevene. Årsakene til dette, og virkemid- lene for å skape større samsvar mellom skolens aktører drøftes imidlertid ikke.

Hovedinnvendingen mot rapporten er at den i liten grad er opptatt av, og fokuserer på «hva som virker» i spesialundervisningen. Det foreligger ingen forskning som viser at den foreslåtte modellen gir ønsket resultat. Forslaget går derfor på tvers av regjeringens målsetting om at nye tiltak skal prøves ut og evalueres i liten skala, før de rulles ut som landsomfattende reformer. Det er også uklart om avskaffelsen av retten til spesialundervisning vil ha den ønskede effekten på undervisningens kvalitet.

Det finnes praktisk talt ikke evaluering- er av spesialundervisningens effekt, enten denne handler om individuelle opplæringsplaner, strukturerte under- visningsopplegg eller omorganisering av læringsmiljøet. Det burde bekymre ekspertene i langt større grad enn hva tilfelle er. Tilrettelagt opplæring i framtidens skole bør kombinere erfaringskunnskap og forskningskunnskap, og hvis forskningen mangler, bør en væreforsiktig med å foreslå gjennomgripende reformer.

  • Vis referanser