Hvem påvirker hvem? Hvordan barn skaper sine foreldre

Og hvorfor fungerer ikke foreldres oppdragelsesmåte like godt for barn nummer to som for nummer en? Dette er spørsmål mange foreldre stiller seg, og som har interessert psykologer og forskere i lang tid; hvordan er barn med på å skape den verdenen de er en del av?

Hva som har betydning for samhandlingen mellom foreldre og barn, og hvordan denne samhandlingen i sin tur påvirker barns utvikling, har vært gjenstand for betydelig forskningsaktivitet opp gjennom tidene. Historisk sett har teorier om hva som påvirker barns atferd og utvikling variert mellom ytterpunktene fra genetisk determinisme til naiv kontekstualisme (Scarr & McCartney, 1983). I det første tilfellet er det biologien som er fullstendig styrende og dominerende, mens det andre ståstedet fremmer at barns atferd og utvikling ene og alene bestemmes av de miljøpåvirkninger barnet utsettes for. I dag er det så å si ingen som anser at slike radikale og forenklede syn som postulerer et motsetningsforhold mellom arv og miljø, er gyldige forklaringsmodeller.

Innenfor utviklingspsykologien er man opptatt av samspillet mellom foreldre og barn. Den klassiske måten å forstå dette samspillet på har tatt utgangspunkt i en forklaringsmodell der påvirkningen går fra foreldre til barnet. Det vil si at det først og fremst er foreldrenes væremåte og handlinger som har betydning for kvaliteten på samhandlingen mellom foreldre og barn, og derigjennom for barnas videre utvikling. Ut fra dette er barn i all hovedsak passive mottakere av foreldrenes oppdragelsesatferd. I dag er det imidlertid enighet om at barns utvikling finner sted i et komplisert og dynamisk samspill mellom barn og miljø, der foreldre og barn påvirker hverandre gjensidig over tid – gjennom såkalte transaksjonsprosesser (Sameroff, 1975; 2009).

Teorien om at barn spiller en aktiv rolle i sin egen oppdragelse ble blant annet fremmet av Richard Bell i en banebrytende fagartikkel i 1968 med tittelen: «A reinterpretation of the direction of effects in studies of socialization» (Bell, 1968). Et slikt fokus på barns selvstendige bidrag i utformingen av eget oppvekstmiljø der barn både påvirker og blir påvirket av miljøet, representerte et klart brudd med daværende utviklingspsykologiske teorier. 

I dag er det imidlertid enighet om at barns utvikling finner sted i et komplisert og dynamisk samspill mellom barn og miljø, der foreldre og barn påvirker hverandre gjensidig over tid

Selv om forståelsen av foreldre-barn samhandling som en to-veis prosess – der barn og foreldre påvirker hverandre gjensidig – etter hvert har fått bred aksept i fagmiljøene, henger den empiriske forskningen fortsatt etter. Det er stadig en tendens til at man fokuserer på, og tolker, forskningsresultater ut fra en modell der årsaksretningen primært går én vei: Fra foreldre til barn. Noe av grunnen til at denne måten å tenke om foreldre-barn samhandling har fortsatt å dominere, er sannsynligvis av forskningsmetodologisk art. Det er utfordringer og begrensninger knyttet til det å skulle teste komplekse transaksjons-modeller. En annen grunn kan muligens være at vi ikke helt har tatt inn over oss det faktum at barn faktisk påvirker sine egne omgivelser. I en viss forstand kan vi si at barna skaper sine foreldre, og kanskje er det vanskelig for oss å fullt ut akseptere at foreldre ikke alltid har så stor påvirkningskraft på barna sine som det vi liker å tro? 

Hvem former hvem i familien?

Foreldrene er som oftest barns viktigste omsorgspersoner i de første leveårene. I spedbarns-alderen er det foreldrene, og eventuelle søsken, barna samhandler hyppigst og mest direkte med, og som dermed har størst betydning for deres fungering og utvikling. Det at familien er barnets første og viktigste sosialiseringsarena, illustreres blant annet i Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell (Bronfenbrenner, 1979). Her deles barns oppvekstmiljø inn i fire dynamiske systemer: Mikro-, meso-, ekso- og makrosystemet. Familien er en del av mikrosystemet som befinner seg nærmest barnet, og omhandler primært situasjoner der to eller flere personer samhandler direkte med hverandre. Kvaliteten på dette (familie)miljøet har betydning for barnas trivsel og fungering, og for deres videre utvikling.

Det finnes imidlertid eksempler på utviklingspsykologiske teorier som, feilaktig, har konkludert at foreldres væremåte er avgjørende for hvordan barn fungerer og utvikler seg. På 1950- og 60 tallet postulerte for eksempel Bateson og medarbeidere gjennom den såkalte «double-bind» hypotesen (Bateson et al., 1956), at barn som vokser opp i familier der kommunikasjonen preges av mye tvetydighet og selvmotsigelser, lettere utvikler psykiske lidelser, spesielt schizofreni. Et annet eksempel er teorien om at autisme skyldes at barn lukker seg inne i seg selv som en reaksjon på at mødrene deres er kalde og ikke viser dem kjærlighet. Disse såkalte «kjøleskapsmødrene» skulle gjennom sine avvisende holdninger bidra til å skade barns psykiske helse og deres mulighet til å danne nære relasjoner med andre mennesker.

I en viss forstand kan vi si at barna skaper sine foreldre, og kanskje er det vanskelig for oss å fullt ut akseptere at foreldre ikke alltid har så stor påvirkningskraft på barna sine som det vi liker å tro? 

I dag vet vi at disse teoriene ikke medfører riktighet. Samtidig foreligger det mye solid forskning som viser at det faktisk er en sammenheng mellom foreldres måte å utøve omsorgen for barna sine på og ulike forhold knyttet til barnas trivsel, fungering og videre utvikling. De siste 50 årene har det blant annet vært rettet mye forskningsfokus mot betydningen av ulike typer oppdragelsesstiler. Denne forskningen ble nylig oppsummert av Blaasvær og Ames (2019) i en systematisk kunnskapsoversikt. På tvers av ulike studier viser det seg at en oppdragelsesstil preget av at foreldrene viser barnet varme, imøtekommenhet, støtte og god respons – en såkalt autoritativ foreldrestil – er assosiert med høyest trivsel hos barna. I den andre enden er en oppdragelsesstil kjennetegnet ved fiendtlighet, avvisning, samt overstyrende og straffende oppførsel – en såkalt autoritær foreldrestil – assosiert med størst grad av mistrivsel (Blaasvær & Ames, 2019).

Disse funnene er hverken spesielt overraskende eller oppsiktsvekkende. Det som imidlertid er viktig å merke seg, og som forfatterne av kunnskapsoversikten også påpeker, er at man ikke kan si noe sikkert om hvilken vei årsaksretningen går. I likhet med svært mye annen utviklingspsykologisk forskning er funnene i kunnskapsoversikten i hovedsak basert på korrelasjonsanalyser. Vi kan dermed ikke konkludere med at det (bare) er foreldres oppdragelsesstil som er grunnen til at barna klarer seg bra eller mindre bra. Eller med andre ord: Vi kan ikke vite sikker at årsaksretningen (bare) går fra foreldrene til barna. I realiteten gjøres allikevel denne typen tolkninger altfor ofte – direkte eller indirekte. En alternativ måte å forstå slike funn på, er at barn gjennom sin egen væremåte og personlighet, påvirker foreldrenes måte å oppdra dem på, og at det finner sted en gjensidig og dynamisk påvirkning mellom forelder og barn slik det beskrives i transaksjonsmodellen til Sameroff (1975; 2009).

Når vi er inne på betydningen av foreldres væremåte for barns fungering og utvikling, kommer vi ikke utenom det påfallende fraværet av fedre innenfor store deler av den utviklingspsykologiske forskningen. Dette skriver seg tilbake til tiden da det var en ubestridt sannhet at det bare var biologiske mødre som kunne gi god nok omsorg til barn, og at far-barn relasjonen hadde liten eller ingen betydning for barns utvikling. Siden den gang på 1950- og 60-tallet har det riktignok skjedd mye – men langt fra nok. Viktigheten av fedre for barns utvikling ble for alvor satt på dagsordenene av Michael Lamb for mer enn 40 år siden (Lamb, 1976). Men selv om vi etter hvert har en del kunnskap om fedres betydning, vet vi fortsatt veldig mye mindre om far-barn relasjonen enn det vi gjør om mor-barn relasjonen. Og utviklingen går ikke veldig raskt – mye av dagens utviklingspsykologiske forskning, både den som omhandler normalutvikling og den som dreier seg om skjevutvikling, har fortsatt et ensidig fokus på mødre. Dette gjelder også når fokuset er på samspillsdynamikk i familier. En uheldig effekt av dette har i tillegg vært den klare tendensen til å legge «skylden» på mødre for alt som eventuelt fungerer dårlig eller går galt («mother-blaming»), heller enn å være opptatt av samspillet som finner sted i familien, og på hvordan alle familiemedlemmene gjensidig påvirker hverandre (for eksempel de tidligere nevnte «kjøleskapsmødrene»).

Englebarn og urokråker – hvordan påvirker barns temperament deres verden?

Det er kanskje ikke umiddelbart helt intuitivt at barn, allerede fra spedbarnsalderen av, evner å påvirke sine omgivelser i særlig grad. Samtidig kjenner vi godt til den effekten barn faktisk har på de rundt seg – for de aller fleste av oss er det for eksempel helt umulig å ikke respondere overfor et barn som gråter. Barn trekker kontinuerlig til seg oppmerksomhet og utløser reaksjoner fra omgivelsene sine. Ettersom barns væremåte og atferd er svært forskjellig, betyr det at de også har ulike utgangspunkt for sosial interaksjon med omgivelsene.

Barn som viktige bidragsytere til det sosiale samspillet med foreldrene ble allerede på 1960-tallet trukket fram av nyskapende forskere innen temperamentsfeltet. Basert på observasjoner av hvor forskjellige barn er ut fra sine individuelle temperaments-disposisjoner, mente Thomas og Chess (Thomas et al., 1963) at barn vil utløse ulike reaksjoner fra sine nærmeste omsorgspersoner. Med utgangspunkt i barns spesifikke medfødte temperamentsuttrykk, vil det med andre ord kunne knytte seg større utfordringer til å oppdra enkelte barn enn andre.

Temperament forstås som barns relativt stabile tilbøyelighet med hensyn til måter å reagere på, og kommer tidlig til uttrykk gjennom aktivitetsnivå, affekt, oppmerksomhet og selvregulering (Shiner, Buss, McGLowry, Putnam, Saudino, & Zentner, 2012). Man snakker gjerne om individuelle forskjeller i emosjonell reaktivitet – tilbøyeligheten til å reagere med en bestemt form for emosjonelt uttrykk så som negativ affekt, og selvregulering -  i hvilken grad barnet evner å regulere det emosjonelle utrykket (Rothbart & Ahadi, 1994). Temperament antas å være et produkt av genetiske, biologiske og miljømessige faktorer som påvirker hverandre over tid (Shiner et al., 2012). Det er lett å forstå hvorfor og hvordan barns typiske måter å reagere på er med å sette premisser for hvordan andre personer reagerer på dem, og hvordan samhandlingen med nære omsorgspersoner vil spille seg ut. Forskning viser da også at det er sammenheng mellom barns temperamentskjennetegn og kvaliteten på den omsorgen de får fra foreldrene sine, og at dette kan ha betydning for barnas videre sosio-emosjonelle utvikling (se blant annet Kochanska & Kim, 2013). 

Når vi er inne på betydningen av foreldres væremåte for barns fungering og utvikling, kommer vi ikke utenom det påfallende fraværet av fedre innenfor store deler av den utviklingspsykologiske forskningen.

I faglitteraturen har man vært særlig opptatt av de såkalte «utfordrende barna». Dette er barn, som på grunnlag av sine medfødte temperamentstrekk, gjerne oppleves som uoppmerksomme, irritable og vanskelig å regulere allerede fra tidlig spedbarnsalder. Disse barna vil med all sannsynlighet bli møtt med andre typer reaksjoner og oppdragelsesstiler enn de som jevnt over har et godt humør og som lett lar seg roe. I den senere tid har enkelte forskere (se for eksempel Kochanska, Kim, & Boldt, 2015) argumentert for viktigheten av å også fokusere mer på barns unike mulighet til å utøve en positiv innflytelse på de samhandlingene og relasjonene de inngår i, gjennom blant annet temperamentstrekk som positiv emosjonalitet. Kochanska og hennes medarbeidere benytter begrepet «children’s willing stance» som en overordnet betegnelse på barns grunnleggende evne og vilje til å engasjere seg og bidra positivt til sin egen sosialisering gjennom et gjensidig samarbeid med sine nære omsorgspersoner (Kochanska, Kim, & Boldt, 2015). Videre fremhever de at barns potensiale for å operere som positive sosialiseringsagenter i egne liv, både er et lite studert område, og også svært lite utnyttet for å utvikle intervensjoner og forebyggende tiltak.

Det skal kort nevnes at barns kjønn også i noen grad har blitt trukket fram som avgjørende for hvilke reaksjoner og atferd de møtes med. Både fedre og mødre har for eksempel en tendens til å stimulere barn av samme kjønn mer enn barn av motsatt kjønn, selv om dette gjerne avhenger av hvilken kulturell kontekst det er snakk om. I en norsk studie der man observerte strukturert samhandling mellom foreldre og ett-åringer (Nordahl et al., 2014), viste det seg at fedrene var mer positivt engasjerte med barna i de tilfellene barnet var en gutt, og at fedre til gutter viste mer positivt engasjement enn de til jenter. For mødrenes del var det ingen forskjeller i engasjement relatert til barnas kjønn.

Den gjensidige dansen

Barn bidrar altså langt på vei til å forme sitt eget miljø – både på godt og ondt. Samtidig vet vi at det utviklingsmessige utfallet også avhenger av foreldrene og det miljøet som til enhver tid omgir barnet. Det betyr at barn med ganske like temperamentskjennetegn vil kunne utvikle seg i forskjellig retning hvis de vokser opp i svært ulike familiekontekster. Barn endres gjennom samspillet med omgivelsene, og de påvirker og endrer i sin tur disse ut fra sine personlige egenskaper. Hvilken retning utviklingen tar, henger derfor både sammen med barnets individuelle egenskaper (for eksempel temperament), og omstendigheter i barnets oppvekstmiljø (for eksempel foreldrenes oppdragelsesstil), og hvordan disse påvirker og former hverandre over tid gjennom kontinuerlig utveksling.

Denne gjensidige dansen utspiller seg ved at barn, gjennom sin væremåte og sitt temperament, påvirker for eksempel foreldrene sine slik at de endrer sin atferd (handlinger, tanker, følelser osv.), og at denne nye atferden deretter påvirke barnet - som igjen fører til ytterligere forandringer hos foreldrene, osv. Det er slike pågående transaksjoner mellom barn og miljø som ligger til grunn for barns utvikling og som former både typiske og atypiske utviklingsløp.

Såkalte tvingende samspillsmønstre mellom foreldre og barn («coercive family processes») er et velkjent eksempel på negative transaksjonsprosesser som kan oppstå og opprettholdes over tid (Reid, Patterson & Snyder, 2002). I slike tilfeller domineres foreldre-barn-relasjonen av negative samværsformer som øker risikoen for at barnet kan utvikle problematferd, og i verste fall alvorlige atferdsvansker. Forskning viser blant annet at foreldre til temperamentsmessig utfordrende barn som uttrykker mye sinne og irritasjon, tenderer til å gi barna mindre positiv og sensitiv respons (Bell, 1968; van den Boom & Hoeksma, 1994). Dette kan bidra til å ytterligere forsterke barnas utfordrende atferd, og det har dermed oppstått et negativt samspillsmønster mellom foreldre og barn.

Unngåelsen familien tilrettelegger for, bidrar til å opprettholde og forsterke engstelsen gjennom at barna ikke får erfare at situasjonen de frykter faktisk ikke er farlig.

Et annet eksempel på at barn kan påvirke foreldrenes handlinger – som igjen kan føre til et negativt samspill, er det som i faglitteraturen omtales som «family accomodation». Vi kan kalle det «uhensiktsmessig tilpasning» på norsk. Barn som er engstelige har ofte problemer med å regulere egne følelser, og kan reagere med å søke til foreldrene for hjelp med å unngå vanskelige følelser og det som skaper engstelse (Lebowitz, Omer, Hermes, & Scahill, 2014). Det kan for eksempel være at barnet ikke vil være med venner hjem, ikke vil sove alene i sengen sin, ikke vil gå i svømmehallen, trenger forsikring om at «alt vil bli bra» osv. Begrepet uhensiktsmessig tilpasning viser til at foreldrene og familien tilpasser hverdagen sin til barnets engstelse, slik at han eller hun skal unngå de vonde følelsene – for eksempel ved å komme tidlig hjem fra jobb, ikke ha planer på kvelden, samsove til barnet blir stort, være med når barnet skal i bursdag, forsikre barnet om at «alt vil bli bra» om og om igjen osv. Det er helt naturlig at foreldre vil beskytte barna sine mot å oppleve frykt og engstelse, og derfor er det også naturlig at man «hjelper» barnet sitt til å unngå situasjoner som kan frembringe slike ubehagelige følelser. Ofte er denne typen engstelse en del av en utviklingsfase, og vil gå over av seg selv. I noen tilfeller kan imidlertid engstelsen ta overhånd, og da spiller uhensiktsmessig tilpasning en sentral rolle: Unngåelsen familien tilrettelegger for, bidrar til å opprettholde og forsterke engstelsen gjennom at barna ikke får erfare at situasjonen de frykter faktisk ikke er farlig. Dermed vil barna bli enda reddere, noe som i sin tur gjør at foreldrene fortsetter med den uhensiktsmessige tilpasningen. Dette er et eksempel på en uheldig barn-foreldre-dynamikk som kan bidra til å opprettholde og også forsterke engstelse hos barnet. Det finnes imidlertid studier som tyder på at man kan redusere angstsymptomer hos barn ved å hjelpe foreldrene til å unngå slik uheldig familietilpasning (Lebowitz, Marin, Martion, Shimsoni, & Silverman, 2019).

Å gi god omsorg til ett barn fordrer andre typer foreldreferdigheter, enn til et annet. Foreldre må derfor lære seg å kjenne og tilpasse seg barna sine. I den forbindelse poengterte Thomas og Chess allerede i 1968, gjennom den såkalte «goodness of fit» modellen, at foreldres eget temperament er med på å avgjøre i hvilken grad de evner å etablere et godt samspill med barna sine. Gitt at barn arver temperamentsdisposisjoner fra begge foreldrene, kan foreldre og barn være temperamentsmessig svært ulike (såkalt «mismatch»). Det kan for eksempel være vanskeligere å tilpasse seg et aktivt barn dersom man ikke selv er så aktiv, enn hvis man kjenner seg mer igjen i barnets væremåte gjennom eget aktivitetsnivå (såkalt «match»).

Dette betyr i praksis at barn ikke kan sies å vokse opp i «det samme» miljøet – selv om de vokser opp i den samme familien. For det første arver alle barn unike egenskaper fra hver av foreldrene sine, og for det andre reagerer miljøet ulikt på barna ut fra deres medfødte, individuelle disposisjoner. På den måten vil arv og miljø forsterke hverandre. Dette forklarer hvorfor barn som vokser opp i samme familie kan være svært forskjellige helt fra fødselen av, og at ulikhetene med tiden også kan bli større.

Å gi god omsorg til ett barn fordrer andre typer foreldreferdigheter, enn til et annet. Foreldre må derfor lære seg å kjenne og tilpasse seg barna sine

Det er viktig å være klar over at barn, genetisk sett, synes å være ulike med hensyn til hvor mottakelige de er for miljøpåvirkninger («different susceptibility»; Boyce & Ellis, 2005; Ellis, Boyce, Belsky, Bakermans-Kranenburg, & Van IJzendoorn, 2011). Enkelte barn er svært sensitive overfor omgivelsene, og de kan være særlig utsatte for et negativt utviklingsforløp dersom de vokser opp under vanskelige miljøforhold. De samme barna vil imidlertid kunne utvikle seg i uvanlig positiv retning, hvis miljøbetingelsene er gode. Disse barna, som gjerne kalles «orkidébarn», er derfor særlig påvirkelige overfor miljøforholdene de vokser opp i – både i positiv og negativ retning.   

Avslutning

Barn er med på å forme sine egne utviklingsmiljøer. Innledningsvis spekulerte vi omkring hvorfor dette (fortsatt) bare i begrenset grad reflekteres i empirisk forskning. Selv om det er en krevende metodologisk øvelse å teste omfattende og komplekse transaksjonsmodeller, finnes det i dag både statistisk verktøy og eksempler på hvordan dette kan gjennomføres (se for eksempel Berry & Willoughby, 2017; og Besemer, Loeber, Hinshaw, & Pardini, 2016). Skal vi få bedre kunnskap om risiko- og beskyttelsesfaktorer knyttet til både typiske og atypiske utviklingsforløp, må vi inkludere barns egne bidrag i ligningen. En mer nyansert forståelse av hvordan barn påvirker og endrer sine omgivelser kan i sin tur gi oss bedre mulighet til å utvikle virksomme og skreddersydde intervensjoner og forebyggende tiltak.