Politiets bekymringssamtale

Hva er egentlig politiets bekymringssamtale?

Er det en mirakelmedisin som får unge mennesker til å innse sine feilgrep, og gå tilbake til den smale sti?

Eller er den som en ulv i fåreklær som fremstiller politiet som velmenende sosialarbeidere, men som stigmatiserer og skaper kriminell identitet?

I sin nyttårstale i 2011 trakk Kong Harald frem politiets bekymringssamtale som viktig i politiets forebyggende arbeid mot høyreekstremisme og vold:

«Jeg fikk nylig høre en løfterik fortelling om samtalens betydning i det forebyggende politiarbeidet. Ni tidligere nynazister har fortalt en forsker at en alvorsprat med politiet var viktig for at de trakk seg ut av et voldsorientert miljø. Manglerud politistasjon i Oslo har gjennom mange år utviklet en metode for å snakke med ungdom i faresonen (…) Såkalte bekymringssamtaler er blitt et viktig verktøy for politiet. Ingen må fortelle meg at samtaler er puslete greier¹» (Aune, 2011).

Studien Kong Harald refererte til var en studie der ni tidligere nynazister ble intervjuet. Åtte av de ni hadde vært inne til bekymringssamtale hos politiet, og alle åtte sa dette hadde påvirket dem positivt (Olsen, 2011).

Tore Bjørgo, som har forsket på ekstremisme siden 90-tallet, omtalte studiens funn som oppsiktsvekkende. Det at politiet, som har tilgang på harde midler, i møte med ekstreme miljøer velger å bruke samtale som virkemiddel mente Bjørgo har betydning: «Det at det er en myk metode, utført av en stasjon (Manglerud politistasjon, Oslo, min anm.) som har tilgang til mye tyngre metoder, gir dette en ekstra kraft» (Bulai, 2011)².

Stina Holmberg, forskningsråd på Brå, er skeptisk til bekymringssamtalens effekter. Hun begrunner dette i studier som viser at politiets intervenering ovenfor unge kan øke risikoen for skolefrafall og kriminalitet (Bogestam, 2014; Holmberg, 2019; Kirk & Sampson, 2013).

En studie fant at unge som blir tatt av politiet etter å begått lovbrudd oftere blir tatt for ny kriminalitet og oftere faller ut av skolen, sammenlignet med unge som har begått samme lovbrudd, men ikke blitt tatt av politiet (Bogestam, 2014). Holmberg mener politiets inngripen kan forsterke den unges bilde av seg selv som avviker, noe som vil øke risikoen for uønsket atferd (Holmberg, 2019).

Det at det er en myk metode, utført av en stasjon som har tilgang til mye tyngre metoder, gir dette en ekstra kraft.

Hovedutfordringen med bekymringssamtalen er at vi ikke har nok kunnskaper om dens effekter. Forsker Manne Gerell har gjennomgått de nordiske studiene på bekymringssamtalen (Gerell, 2020). Han viser til at vi har studier av politiets og ungdommens opplevelse av bekymringssamtalen (Andersson, 2010; Fosse, 2020; Olsen, 2011; Pedersen, 2013; Socialförvaltningen, 2011), og forekomsten av og grunnlaget for samtalen (Gran, 2018).

Gerell konkluderer likevel med at til tross for at samtalen anvendes både i Norge, Sverige og Danmark har vi ikke forskning som viser om metoden er effektiv eller ikke (Gerell, 2020). Vi har heller ikke grundige studier på hvordan bekymringssamtalen praktiseres eller hvilke konsekvenser bekymringssamtalen har, hverken tilsiktede eller utilsiktede, positive eller negative.

Hovedutfordringen med bekymringssamtalen er at vi ikke har nok kunnskaper om dens effekter.

Selv om vi ikke vet mye om effekten av bekymringssamtalen, kan vi likevel si noe om hva bekymringssamtalen er ment å være, og hvilke dilemmaer som kan oppstå ved bruk av en slik type politimetode. Denne artikkelen adresserer de to temaene. 

Hensikten er å løfte frem muligheter og dilemmaer rundt bruken av bekymringssamtalen.

De formelle rammene rundt bekymringssamtalen

Bekymringssamtalen er et av politiets mest brukte forebyggende tiltak i deres første samtale med ungdom under 18 år som utøver, eller mistenkes å utøve, straffbare handlinger.

Hensikten med bekymringssamtalen er tredelt; det er å kartlegge og identifisere risiko- og beskyttelsesfaktorer, kartlegge eventuelle hjelpebehov og å ansvarliggjøre den unge og dens foresatte for å forebygge kriminalitet. Politiets kompetanse og ansvar er knyttet til de umiddelbare årsakene til kriminalitet.

I de tilfellene politiet under samtalen identifiserer dypereliggende årsaker skal de overføre saken til instanser med sosialfaglig eller psykologisk kompetanse. Politidirektoratet har utarbeidet en veileder for bruk av bekymringssamtalen som er tilgjengelig på nett (Politidirektoratet, 2011)³.

Politiet kan invitere til frivillige bekymringssamtaler i situasjoner hvor de er bekymret for at barnet utviser risikoatferd, men ikke er mistenkt for å ha begått lovbrudd.

Hvis politiet har mistanke om at ungdommen har begått straffbare handlinger kan de pålegge ungdommen og deres foresatte å møte⁴. Politiet har anledning til å hente den som er innkalt til bekymringssamtale hvis de unnlater å møte til en pliktig bekymringssamtale⁵.

Bekymringssamtalen er et av politiets mest brukte forebyggende tiltak i deres første samtale med ungdom under 18 år som utøver, eller mistenkes å utøve, straffbare handlinger.

En bekymringssamtale kan avsluttes med at man setter opp langsiktige og kortsiktige mål, oppgaver som politi, ungdom og foresatte skal gjøre, og avtale hvilke hjelpeinstanser som eventuelt skal kontaktes. Det kan også avtales en oppfølgingssamtale en viss tid etter bekymringssamtalen.  

I oppfølgingssamtalen tar man en avsjekk på målene og avtalene som ble satt i bekymringssamtalen.  Hvis man da ikke ser en endring vil man kunne bruke oppfølgingssamtalen til å ytterligere ansvarliggjøre og forplikte ungdommen og foreldrene.

Politidirektoratet har bestemt at et referat fra bekymringssamtalene skal registreres i politiets etterretningsregister Indicia. Når bekymringssamtalene registreres i Indicia, synliggjøres politiets innsats knyttet til denne type forebyggende virksomhet.

Referatet inneholder informasjon om hvorfor ungdommen ble kalt inn til politiet, og opplysninger gitt i samtalen om skole, arbeid og økonomi. Den inneholder også opplysninger om straffbare handlinger og såkalt «uønsket atferd», samt opplysninger om personer som har en særlig tilknytning til den mindreårige.

Opplysningene fra pålagte bekymringssamtaler skal slettes etter fem år dersom det ikke er kommet nye registreringer. Ved frivillige bekymringssamtaler skal referatet slettes etter ett år⁶.

Hvor frivillig er de såkalt frivillige bekymringssamtalene?

Politiet innkaller til de pliktige bekymringssamtalene, og inviterer til de frivillige samtalene. Flere forebyggere forteller at de bruker begrepet invitere også når de innkaller til pliktige samtaler. Dette begrunner de med at det høres mer inviterende ut enn å innkalle, og at det vil tydeliggjøre for den unge og deres foresatte at politiet ønsker å hjelpe dem. Det å bli invitert vil også kunne gjøre den unge og foreldrene mer positivt innstilt til samtalen⁷. 

Spørsmålet er om politiets behov for at bekymringssamtalen skal oppleves som en positiv inngripen fra politiet, kan skape en utydelighet rundt den makt og mulighet for kontroll som ligger i enhver politihandling, også de forebyggende handlingene, slik som bekymringssamtalen.  

Det er verdt å spørre seg i hvilken grad de som blir invitert til en frivillig bekymringssamtale faktisk opplever det som en frivillig samtale, i betydning at de også kan takke nei til å delta. Samtaler med politiet vil vanskelig kunne oppleves som et frivillig tilbud.

Ved å bruke betegnelsen «frivillige samtaler» ligger det en uklarhet, og en fordekt makt. Når samtalen i tillegg er ment å hjelpe ungdommen, vil det være vanskelig for familien å være åpent uenig med politiet. 

Det er viktig at politiet er bevisst på at det de betegner som frivillige samtaler, ikke nødvendigvis oppleves slik for den andre.

Samtaler med politiet vil vanskelig kunne oppleves som et frivillig tilbud.

Opplever familien at de står helt fritt til å takke nei til en frivillig samtale, uten at det vil få noen konsekvenser? Vil et nei til å delta kunne aktivisere et mistankeblikk fra politiet, der de vil følge ekstra godt med på familien?

Opplever familien at de fritt kan avvise de eventuelle avtaler eller mål som politiet foreslår i samtalen? Det politiet, i sin iver etter å hjelpe, lett kan glemme, er at enhver samtale med politiet er en samtale med samfunnets sivile maktorgan.

Selv om den andre vil kunne gi et inntrykk av frivillighet kan det være vanskelig å sikre et genuint frivillig samtykke til enhver samtale med politiet.

Bekymringssamtalen er ikke et avhør, eller?

Det er et viktig og vesentlig skille mellom en bekymringssamtale som har til hensikt å forebygge kriminalitet, og et avhør som er ment å hjelpe politiet i deres etterforskning.

Et avhør gir rettigheter og plikter etter straffeprosessloven, mens det er politiloven og politiinstruksen som setter rammene for bekymringssamtalen. Det står både i loven og forarbeidene at verken ungdommen eller de foresatte har forklaringsplikt til politiet i en bekymringssamtale.

Forskjellen mellom avhør og bekymringssamtalen blir av flere forebyggere forklart som at avhør handler om fortid, hva som har skjedd, mens bekymringssamtalen handler om fremtid, og hva som skal til for at lovbrudd ikke skal skje igjen. Avhøret skal altså avklare omstendigheter rundt lovbruddet, mens bekymringssamtalen fokuserer på konsekvenser, valg og fremtid for den enkelte.

Bekymringssamtalen kan altså endre karakter og gå over i et avhør hvis opplysningene som kommer frem i samtalen tilsier det.

Noen ganger er det samme politibetjent som både tar avhør og bekymringssamtalen, mens andre ganger er det egne etterforskere som tar avhør, og forebyggere som tar bekymringssamtalen. Dette varierer mellom tjenestesteder, og avhenger både av bemanning og hvordan tjenestestedene er organisert.

I de tilfellene der det er samme betjent som både skal ta avhør og bekymringssamtalen anbefaler veilederen for bekymringssamtalen at avhøret tas først, så tar man en pause før man gjennomfører bekymringssamtalen. Dette for å understreke for ungdommen og de foresatte at avhøret er en annen fase enn bekymringssamtalen (Politidirektoratet, 2011).

Selv om bekymringssamtalen ikke skal ha noe med straffesakskjeden å gjøre, kan det komme frem opplysninger i en bekymringssamtale som kan være viktig for politiet i etterforskningen av en straffesak. I flere av de lokale rutinene til politidistriktene rundt bekymringssamtalen står det at opplysninger i en bekymringssamtale kan brukes i etterforskning dersom det også opplyses om rettigheter og plikter i forhold til en eventuell straffesak.

Bekymringssamtalen kan altså endre karakter og gå over i et avhør hvis opplysningene som kommer frem i samtalen tilsier det.

Dette er problematisk hvis dette på forhånd ikke er klart for dem som deltar i en bekymringssamtale, enten den er pålagt eller frivillig. Hvis ikke vil de dele opplysninger med politiet i den tro at dette er en samtale som er frikoblet straffesakskjeden, for så senere oppdage at samtalen kan gå over i et avhør hvis politiet vurderer det som nødvendig. 

Bekymringssamtalen som etterretningskanal

Hvis man søker på nettsider der unge deler sine erfaringer med bekymringssamtalen finner man ulike fortellinger om samtalen. Noen sier den har hjulpet dem, mens andre sier de opplevde samtalen ubehagelig og krenkende. Flere av dem som er kritisk til bekymringssamtalen skriver de opplevde at politiet fremstiller seg som en hjelper, mens de egentlig er ute etter informasjon om de miljøene de vanker i⁸.

Politiets interne rutiner er tydelige på at bekymringssamtaler kan gi politiet opplysninger om kriminalitet som det er behov for å formidle videre. Dette betegnes som «bekymringssamtalens etterretningsverdi».  

Slik type informasjon skal ikke bare føres i Indicia som referatet etter bekymringssamtalen, men også som selvstendige etterretningsopplysninger i politiets registre.

Man skulle tro at problemstillingen rundt bekymringssamtalen som etterretningskanal kom etter at det ble bestemt at bekymringssamtalen skulle registreres i Indicia, som er politiets etterretningsregister.

Slik er det ikke. Også før man tok i bruk Indicia, var det flere i politiet som brukte opplysningene fra bekymringssamtalen som etterretningsopplysninger. Bekymringssamtalens etterretningsverdi ble også fremhevet på flere tidlige opplæringer i bekymringssamtalen⁹.

Noen sier den har hjulpet dem, mens andre sier de opplevde samtalen ubehagelig og krenkende.

Intensjonen med å innlemme bekymringssamtalen i Indicia, der registreringen er lovregulert, var blant annet å styrke personvernet og forebygge en privatisert praksis der det var opp til hver enkelt hvordan de bruker opplysningene. En av måtene personvernet er styrket på er at de som har deltatt i en bekymringssamtale har rett på innsyn i referatet fra samtalen, og har adgang til å rette opplysninger de mener er feil¹⁰.

Selv om mye er blitt bedre med bedre lovregulering rundt personopplysninger knyttet til registreringen av bekymringssamtalen, er det problematisk hvis de unge og deres foresatte ikke er klar over at opplysninger de gir i en bekymringssamtalen kan bli en del av politiets etterretningsopplysninger utover referatet.

Til forskjell fra når bekymringssamtalen går over til å bli et avhør, blir man ikke nødvendigvis opplyst om at informasjon man kommer med, om for eksempel et ungdomsmiljø, registreres som politiet etterretningsinformasjon.

Utfordringene med bekymringssamtalen

Som vist har bekymringssamtalen flere hensikter, og også andre hensikter enn kun å være et forebyggende hjelpetiltak for ungdommen. Tydeligst blir dette når bekymringssamtalen fungerer som en informasjonskanal for politiet til opplysninger de ikke tidligere har fått i avhør, men som politiet mener er viktige i deres straffesaks- eller etterretningsarbeid.

Det er problematisk når den unge og deres foresatte tenker at de er i en samtale med politiet, som er ment å hjelpe dem, uten at politiet er tydelig på at informasjonen som fremkommer også kan brukes til andre politimessige formål.

Det er en asymmetrisk maktrelasjon, der politiet har myndighet til å bruke opplysningene på måter familien ikke nødvendigvis er enig i.

Det betyr ikke at den enkelte ansatte som utfører bekymringssamtalen ikke har et genuint ønske om en hjelpende samtale, men det er viktig at politi, samarbeidspartnere og medborgerne, også på det forebyggende feltet erkjenner at politiet ikke har ren hjelpefunksjon, men også har viktige funksjoner som kriminalitetsbekjempelse, etterforskning og etterretning.

I politiets forebyggende arbeid fremstilles ofte samarbeidet med familier som et samarbeidsprosjekt med felles mål og verdier. Man adresserer sjelden utfordringene rundt det at politiet ikke alltid er alliert med ungdommen og de foresatte, men vil kunne ha motstridende ønsker og mål. 

Det er en asymmetrisk maktrelasjon, der politiet har myndighet til å bruke opplysningene på måter familien ikke nødvendigvis er enig i. Det er også slik at politiet ikke bare kan ha den enkelt ungdoms beste som mål, men også må se hva som er best for nærmiljøet.

Det er viktig at disse utfordringene ved bekymringssamtalen tydeliggjøres, slik at den ikke oppleves av familien som en trojansk hest, der de først etter å ha delt sensitive opplysninger, i den tro at dette er en samtale mellom dem og den enkelte politibetjenten, får vite at dette er opplysninger som vil brukes i etterforsknings- eller i etterretningsarbeidet, eller deles med andre etater.

Det siste kan oppleves ekstra vanskelig opp mot barnevernet. Politiet har opplysningsplikt til barnevernet, slik at hvis det fremkommer noe i bekymringssamtalen som gjør at politiet mener at opplysningsplikten aktiveres, vil de sende en bekymringsmelding til barnevernet.

De opplysninger som skal inn i referatet fra bekymringssamtalen kan oppleves som sensitive opplysninger for dem det gjelder. Når disse opplysningene danner grunnlag for en bekymringsmelding til barnevernet, blir det tydelig at en bekymringssamtalen ikke er et lite inngrep eller en ufarlig samtale.

Det er viktig å innse at om man fremstiller bekymringssamtalen som et hjelpetiltak, vil det kunne oppleves som en krenkelse hvis familien i ettertid opplever at den er noe mer enn bare hjelp.

Mange i politiet vil kunne oppleve det unaturlig å starte samtalen med å opplyse om alt det som kan aktiveres, av for eksempel etterforskning, etterretning eller meldeplikt. De kan være redde for dette vil skremme familien fra å dele viktig informasjon, og også gjøre det vanskelig for politiet å posisjonere seg som en støttespiller og hjelper.

Man kan argumentere med at det er mest naturlig å opplyse om hvordan man bruker informasjonen når det oppstår en situasjon i bekymringssamtalen hvor det blir en problemstilling. 

Problemet er at hvis familien ikke fra starten vet hvordan politiet kan bruke informasjonen fra bekymringssamtalen, fratar man familien det reelle valget om å dele opplysninger med politiet. Som nevnt har ikke familien opplysningsplikt i en bekymringssamtale.  

De kan altså selv velge å holde igjen informasjon, selv om politiet vil mene det vanskeliggjør hjelpearbeidet. Hvis man ikke i starten av samtalen tydeliggjør at opplysningene man kommer med kan brukes til andre formål enn å hjelpe, vil familien ikke ha forutsetninger for å vite konsekvensene av å dele opplysningene med politiet.

Det er viktig å innse at om man fremstiller bekymringssamtalen som et hjelpetiltak, vil det kunne oppleves som en krenkelse hvis familien i ettertid opplever at den er noe mer enn bare hjelp.

Det vil gi en falsk trygghet, og være ødeleggende for tilliten til politiet hvis man ikke er tydelig på dette.

Det vil være utfordrende for politiet å få familier til å åpne seg når de forstår hvordan opplysningene kan brukes, men det er likevel ikke et valg den enkelte politibetjent kan ta for familien ved å utelate å fortelle om konsekvensene av bekymringssamtalen.

Ta utfordringene, og ta bekymringssamtalene

Når man tematiserer utfordringene rundt bekymringssamtalen vil noen trekke konklusjonen at dette er så problematisk at det er best politiet slutter å ha denne type samtaler, og overlater dette til dem som kan det, som ofte henspiller på hjelpeapparatet.

Men problemstillingene rundt kontroll og omsorg er gyldige i alle typer myndighetsfunksjoner. Dette gjelder lærere og sosialarbeidere og andre som har hjelperroller. Grensegangen mellom omsorg og kontroll er tilstede i alle funksjoner der man har en makt og myndighet.

Det kan likevel se ut som at man i omtalen av bekymringssamtalen underkommuniserer at hjelp og omsorg i politirollen ofte er uløselig knyttet til kontroll og makt.

Ved å ikke være tydelig på spenningen mellom omsorg og kontroll skapes usikkerhet og uklare roller, og det blir vanskelig å diskutere konsekvensene av denne type forebyggede tiltak.

Selv om det er spenninger og utfordringer på denne broen, betyr det ikke at man ikke skal ta reisen over.

Selv om bruken av bekymringssamtalen er fylt av dilemmaer, betyr det ikke at det er umulig eller uriktig av politiet å ha slike samtaler. Unges samtaler med politiet, også bekymringssamtaler, kan være betydningsfulle på en annen måte enn samtaler med hjelpeapparatet.

De åpner for noe annet, en annen rolle som kan oppleves som mer styrkende enn den offerrollen hjelpeapparatet kan oppleves å tilby¹¹. Førde og Andersen skriver at slik forebyggende tiltak som bekymringssamtalen, bygger bro mellom sikkerhetspolitikk og sosialpolitikk (Førde & Andersen, 2019)¹².

Selv om det er spenninger og utfordringer på denne broen, betyr det ikke at man ikke skal ta reisen over.

Det er vesentlig å adressere utfordringene og dilemmaene, og tilrettelegge for en ærlig og åpen diskusjon der både politi, samarbeidspartnere, forskere og folk flest får muligheten til å delta.

På den måten kan man sikre at bekymringssamtalen ikke forkles som noe ufarlig, men tas på alvor med de muligheter og utfordringer en slik forebyggende samtale utført av samfunnets sivile maktorgan skaper.