Måleegenskaper ved den norske versjonen av Preschool Anxiety Scale (PAS-R)
Preschool Anxiety Scale – Revised er et instrument som måler et bredt spekter av angstsymptomer hos førskolebarn. PAS-R består av 28 ledd som til sammen måler sosial angst, generalisert angst, separasjonsangst og spesifikke fobier. Instrumentet er oversatt til norsk i 2013, og kan brukes kostnadsfritt av forskere og klinikere.
For å vurdere egenskapene ved instrumentet har forskerne gjort et systematisk litteratursøk etter norske, danske og svenske studier som rapporterte psykometriske egenskaper for PAS-R. Søket resulterte i en masteroppgave og en hovedoppgave, begge fra Norge. Middelverdiene for PAS-R var i de to studiene presentert med en annen skalering enn i originalskalaen, og disse ble derfor omregnet for å muliggjøre sammenligning med internasjonale funn. Resultatene indikerte god reliabilitet (indre konsistens) for totalskalaen. Gjennomsnittsverdiene for totalskalaen i de norske utvalgene var lavere enn i det originale utvalget, men høyere enn i et islandsk utvalg. Det ble ikke rapportert psykometridata for delskalaene i de to norske studiene.
Et begrenset datagrunnlag gjør det vanskelig å konkludere om de psykometriske egenskapene ved den norske versjonen av PAS-R. Til tross for dette oppmuntrer forskerne til bruk av PAS-R i norske forskningsstudier, da dette er et av få instrumenter som fanger ulike angstdimensjoner hos barn. De oppfordrer også til videre forskning på PAS-R fordi det er behov for økt kunnskap om instrumentets psykometriske egenskaper.
Ulike perspektiver på barns livskvalitet (well-being)
I denne artikkelen diskuterer forskerne ulike måter å vurdere barns livskvalitet på.
Artikkelen identifiserer fire grunnleggende perspektiver I forskningen om barns livskvalitet/trivsel: objektiv, subjektiv, utviklingsmessig og eudaimonisk (lykkebasert) livskvalitet. Mens mange studier ofte fokuserer på livskvalitet og trivsel som en tilstand, går barn gjennom flere stadier i barndommen, og disse stadiene endres raskere enn noen gang før. Dette understreker behovet for å studere barns velvære som en kompleks og kontinuerlig prosess, som ikke kan studeres som et statisk øyeblikksbilde. Siden forskning på barns livskvalitet ofte blir benyttet og omsatt til praktisk politikk, framhever forskerne behovet for en dypere forståelse av denne forskningens dynamikk og dimensjoner.
Barns forståelse av kjønn og makt
I denne studien har forskerne studert hvordan kjønnshierarki er basert på maktstrukturer og skaper viktige mønstre av maktbalanse i sosial utvikling. Forskerne har benyttet eksperimenter med asymmetriske maktinteraksjoner for å undersøke barns representasjoner av relasjoner mellom kjønn og for å vise tidlig følsomhet overfor et hierarki mellom menn og kvinner. Norske, franske og libanesiske barn har deltatt i studien som har et eksperimentelt design, der barna har blitt presentert for ulike fiktive sosiale situasjoner og så blitt bedt om å beskrive om oppførselen typisk er utført av en gutt eller jente.
Hvordan barn definerer og kategoriserer kjønn i sosiale sammenhenger er et sentralt spørsmål innen utviklingspsykologien, da dette har stor påvirkning på fordommer og på barnets oppfatning av sitt sosiale selv. Denne studien kan bidra til en mer nyansert forståelse av måten maktforhold mellom kjønnene defineres på og reproduseres i sosial utvikling.
Studien viser at barn forstår kjønnsforskjeller i relasjon til andre før de forstår kjønnsforskjeller i sosial status. Forskerne hevder derfor at likestillingsarbeid kan være rettet mot barn fra deres første barnehageår. Videre framhever de viktigheten av å ta hensyn til barns definisjoner av kjønn og maktforhold i intervensjoner, og være obs på stereotypiske kjønnsrollemønstre med mannlig dominans. Forskerne oppfordrer praktikere som jobber med barn og unge til å oppmuntre jenter til å reflektere over kjønnsbalanse og maktstrukturer, for eksempel gjennom rollespill med fiktive maktsituasjoner.
Samspill mellom mor og barn ved 2 års alder i familier med internasjonalt adopterte barn sammenlignet med familier med biologiske barn
Videoobservasjoner av samspill mellom mor og barn i adoptivfamilier og i familier med biologiske barn viste noen signifikante forskjeller i den generelle kvaliteten på samspillet ved 2 års alder. Forskjellene inkluderte både mor og barns observerte oppførsel under frilek og i en læringssituasjon. Det var imidlertid ingen signifikante forskjeller i adoptiv- og biologisk mors følsomhet/lydhørhet overfor sine barn, noe som har blitt dokumentert å være viktig for at barn skal ha en god sosial og emosjonell utvikling. Forskerne fremhever dette som et svært positivt funn, med tanke på at samspill mellom mor og barn i adoptivfamilier kommer senere i gang, samt at barna kan ha ugunstige erfaringer fra tiden før adopsjon.
Forskerne fant likevel signifikante forskjeller i både mors og barns oppførsel. Adoptivmødre uttrykte mindre grad av positiv involvering med barna sine i begge situasjoner og viste mer overstyrende oppførsel i frilek-situasjonen sammenlignet med biologiske mødre. Videre viste adopterte barn noe mindre engasjement overfor sine mødre i begge situasjoner, og lavere grad av vedvarende oppmerksomhet i læringssituasjonen enn de biologiske barna. Barnas alder ved adopsjon hadde ikke betydning for verken mødres eller barns observerte oppførsel under samhandlingsoppgavene.
Datagrunnlaget er hentet fra den longitudinelle studien Barns sosiale utvikling ved Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge, samt den longitudinelle studien Internasjonalt adopterte barns sosiale utvikling ved Universitetet i Oslo.
Fornøyde ansatte er viktig for god implementering i barnevernet
Hvor fornøyde ansatte i barnevernet er med egen jobbsituasjon kan ha stor betydning for hvorvidt implementering av kunnskapsbaserte tiltak blir vellykket eller ikke. Organisasjoners holdninger til, og forutsetninger for strategiarbeid er avgjørende for å få til godt endringsarbeid, som for eksempel implementering av nye metoder. Videre vet vi at de ansatte også spiller en svært viktig rolle for vellykket implementering. Kunnskap om de ansatte og arbeidsmiljøet – implementeringsklimaet – kan forutsi hvor vellykket implementeringen blir. I denne studien samlet forskerne data om implementeringsklima fra 223 ansatte i barnevernstjenester som inngår i den pågående KOBA-prosjektet (Kunnskapsoverføring i barnevernet). Forskerne undersøkte to individuelle faktorer; ansattes tilfredshet med jobben sin, og deres opplevelse av jobbrelatert stress. I tillegg så de på betydningen av ansattes fartstid/arbeidserfaring og utdanningsnivå, samt opplevelse av involvering i implementeringsprosesser på arbeidsplassen.
Forskerne fant at den viktigste faktoren som påvirker implementeringsklimaet er de ansattes jobbfornøydhet. Det vil si at jo mer fornøyde de ansatte er med jobbsituasjonen sin, jo større sannsynlighet for en vellykket implementeringsprosess. Motsatt så forskerne at ansatte med høy grad av jobbrelatert stress oftere førte til dårligere implementeringsklima, noe som naturlig nok henger sammen med hvor godt fornøyde de er på jobb. Hvor lang fartstid ansatte hadde i barnevernet er også en viktig faktor. Forskerne så at de som har jobbet i tjenesten i noen år var noe mer skeptiske til implementering av kunnskapsbaserte metoder. På den andre siden var nyutdannede og de med mindre arbeidserfaring mer positive til kunnskapsbaserte tiltak og kunne fungere godt som pådrivere og frontfigurer i implementeringsprosessen.
Studien er den første til å undersøke implementeringsklima i norsk barnevern, og peker på viktigheten av å kartlegge implementeringsklimaet i forkant av implementering av ny, kunnskapsbasert praksis.
Engell, T., Kirkøen, B., Aarons, G. A., Hagen, K. A. (2020). Individual level predictors of implementation climate in child welfare services. Children and Youth Services Review. https://doi.org/10.1016/j.childyouth.2020.105509.
Sammenhengen mellom ulike former for aggresjon og emosjonelle problemer og atferdsvansker hos ungdom i en flerkulturell kontekst
I denne studien har forskerne undersøkt forskjellene i sammenhengen mellom tre forskjellige typer aggresjon (reaktiv aggresjon, maktrelatert proaktiv aggresjon og tilknytningsrelatert proaktiv aggresjon), og emosjonelle vansker og atferdsproblemer hos ungdommer med både innvandrerbakgrunn og ikke-innvandrerbakgrunn i Norge.
Utvalget omfattet 1759 ungdommer i femte til åttende klasse (10- til 15-åringer). Andelen ungdomsinnvandrere med to utenlandskfødte foreldre var 862, og 897 deltakere var ungdommer med to norskfødte foreldre. Kjønnsfordelingen var lik i innvandrer- og ikke-innvandrerutvalget, 48,2% gutter og 49,5% jenter. Gjennomsnittsalderen var 11,6 år (SD 1,25) for innvandrergutter, 11,7 (SD 1,29) for ikke-innvandrergutter, 11,6 (SD = 1,25) for innvandrerjenter, og 11,8 (SD = 1,27) for ikke-innvandrer jenter. Data ble samlet inn via ungdommenes egenrapporterte vurdering.
Forskerne fant at effekten av reaktiv og proaktiv aggresjon var forskjellig for atferdsproblemer og emosjonelle problemer. Bare reaktive og maktrelaterte proaktive former for aggresjon var signifikant assosiert med atferdsproblemer, og effektstørrelser var uavhengig av innvandrerstatus. Effektene av reaktive og maktrelaterte proaktive aggresjoner på emosjonelle problemer var sterkere for ikke-innvandrerungdommer, mens effekten av tilknytningsrelatert proaktiv aggresjon var sterkere for ungdommer med innvandrerbakgrunn.
Forskerne fremhever betydningen av en bedre forståelse av de underliggende mekanismene i forholdet mellom aggresjon og emosjonelle problemer, og variasjonen mellom innvandrere og ikke-innvandrere i denne alderen. Slike sammenhenger kan bidra til å belyse årsakene til psykiske helseproblemer og atferdsvansker, og dermed bidra til viktig kunnskap utformingen av intervensjoner rettet mot atferdsproblemer og aggresjon hos ungdom, særlig i en flerkulturell kontekst.
Skolen som nøkkelarena for tidlig forebygging av angst og depresjon
Mange unge sliter med angst, noe som blant annet kan ødelegge skolekarakterer, svekke sosial utvikling og føre til mer alvorlige psykiske lidelser på sikt. Det kan imidlertid være vanskelig å nå fram til ungdommene som trenger hjelp.
Kognitiv atferdsterapi i skolen er et forskerstyrt tiltak (tidsavgrenset intervensjon) i regi av RKBU Vest, NORCE. Det blir gjennomført av helsesykepleiere etter opplæring fra psykologer, og tiltaket har vist klare reduksjoner av angstsymptomer hos ungdom. I denne studien har forskerne undersøkt hvorvidt en gruppe ungdom som får kurs i kognitiv atferdsterapi (mot angstsymptomer) i skoletiden, er sammenlignbare med ungdom som behandles i spesialisthelsetjenesten.
Resultatene viser at ungdommene fra skolegruppen som fikk kognitive atferdsterapi, er overraskende like gruppen i spesialisthelsetjenesten, selv om sistnevnte gruppe er ungdom som allerede er diagnostisert med angsttilstand og får behandling for dette. I skolegruppen, som omfattet 37 personer i alderen 12-15 år, oppfylte 89 prosent av ungdommene kriteriene for en eller flere typer angstdiagnoser, samtidig som bare 12 prosent av disse har fått hjelp mot angst i løpet av det siste året. Dette kan tyde på at langt flere trenger hjelp enn de som får det gjennom spesialisthelsetjenesten.
Forskerne fremhever at en skolebasert intervensjon som dette kan gjøre det mulig å hjelpe ungdom på flere nivåer og på et tidligere tidspunkt, da det ofte er ventetid for behandling i spesialisthelsetjenesten. De fremhever også helsesykepleiere i skolen som en viktig ressurs i å fange opp ungdommer i skolen som trenger hjelp.
Virksomme elementer i forebygging og behandling av psykiske vansker hos barn og unge
I denne essay-artikkelen peker forfatterne på hvordan behandlings- og tiltakspakker rettet mot å psykiske vansker hos barn og unge kun viser lave til moderate effekter, og at effektene heller ikke øker over tid. Det ser dermed ut til at de ikke hjelper så mange som man skulle ønske. Forfatterne hevder at en mulig årsak kan være at man hovedsakelig har utviklet og evaluert hele programpakker, og i begrenset grad vært opptatt av effekten av enkelte elementene i tiltakene eller behandlingene. I artikkelen presenteres forskning og programmer basert på virksomme elementer, og forfatterne argumenterer for at denne kunnskapen kan hjelpe klinikere til å gi bedre hjelp til barn og unge med psykiske plager.
Forskerne viser til flere måter man kan finne og undersøke virksomme elementer på: (1) Identifisere og vurdere felleselementer i forskningslitteraturen og praksisfeltet. For eksempel ved bruk av systematiske litteraturgjennomganger, for deretter å la praktikere rangere elementenes relevans og viktighet gjennom spørreundersøkelser. (2) Teste ut elementer empirisk, ved blant annet undersøke hvorvidt et element er avhengig av andre elementer for å gi ønsket effekt. Til dette trengs egnede forskningsdesign.
Kunnskap om felleselementer kan brukes til å utvikle nye tiltak som er mer fleksible enn de klassiske programmene. Der programmene ofte begrenses av å følge en bestemt sekvens og struktur, kan praktikere som jobber med elementer, selv gjøre vurderinger av hvordan man skal ta i bruk og skreddersy behandlingsforløp for å møte den enkelte klients behov. Forfatterne argumenterer for at elementbaserte tiltak kan være mer egnet for sammensatte problemer hos barn og unge, samt bidra til å fornye og gjøre behandlingstiltak mer effektive.
Barns selvregulering i barnehagen henger sammen med akademiske ferdigheter senere i skoleløpet
I overgangen til skolen er det ofte forventet at barna skal følge med, samarbeide og følge lærerens opplegg. For å klare dette, trenger barna en viss grad av selvregulering, som hjelper dem å kontrollere tanker og handlinger som igjen gjør det lettere å samarbeide, løse problemer, planlegge og gjennomføre oppgaver. I denne studien har forskerne sett på hvordan tidlig selvregulering henger sammen med barnas språk- og matematikkferdigheter i første klasse, og leseforståelse og regning på femte trinn. Hvert enkelt barn ble kartlagt ved hjelp av en selvreguleringsoppgave, i tillegg til at barnehagelærer og førsteklasselærer rapporterte på barnas selvregulering.
Resultatene viser at barna som viste høyere grad av selvregulering i barnehagen, fikk bedre matematikkresultater i første klasse enn de som viste lavere grad av selvregulering. I tillegg viste disse barna høyere grad av selvregulering i første klasse. Det var også en sammenheng mellom matematikkferdigheter i barnehagen og regning i femteklasse. Barna med høy grad av lærerrapportert selvregulering i barnehagen ble også vurdert til å ha høyere grad av selvregulering av lærerne i første klasse. Denne ferdigheten i første klasse hadde igjen noe å si for leseforståelse i femte klasse. De fant også at barns ordforråd i slutten av barnehagetiden var av stor betydning for leseforståelse senere.
Foreldres involvering i samspill med små barn – testing av validitet i mål fra direkte observasjon
I denne studien har forskerne undersøkt et metodeverktøy som er mye brukt i observasjonsstudier av samspill mellom foreldre og barn, og sett på hvor godt egnet det er til å måle kvaliteten av foreldrenes involvering. Undersøkelsen er basert på data fra strukturerte observasjoner av samspill mellom mødre og to-åringer i studien Barns sosiale utvikling (NUBU), og tilsvarende data fra en stor amerikansk undersøkelse av tidlig omsorgssituasjon og senere utvikling hos barna (NICHD Study of Early Child Care).
Resultatene viste blant annet at en tilsvarende latent målemodell basert på seks ulike observerte enkeltvariabler (eks. sensitivitet, engasjement, positive følelsesuttrykk) kunne utledes i det norske og det amerikanske utvalget, noe som styrker selve målets validitet (eller gyldighet). I tillegg fant man i det norske utvalget at mål på kvaliteten av foreldrenes involvering med barnet fra en mer strukturert samspillsoppgave (en såkalt læringsoppgave) predikerte barnets utvikling ved fire-års-alder bedre enn det en mindre strukturert oppgave (en såkalt frilek-oppgave). Resultatene har betydning for bruk av observasjon som forskningsmetode og for utledningen av valide mål hentet fra direkte observasjoner av foreldres involvering i samhandling med små barn.
I artikkelen framheves betydningen av å fremme etterrettelighet i forskning, og at undersøkelser av metodeverktøy og målemodeller må gjentas i flere og ulike utvalg for å kunne være til å stole på.
En undersøkelse av måleinstrumentet Parental Stress Scale (PSS)
Parental Stress Scale (PSS) er en skala som måler opplevelse av stress blant mødre og fedre relatert til foreldrerollen. Spørsmålene som inngår omhandler både gleder og positive sider ved det å være foreldre, i tillegg til negative sider. Foreldre gir sin vurdering på 18 utsagn på en skala fra 1 (veldig uenig) til 5 (veldig enig). PSS benyttes gjerne som et endimensjonalt mål på foreldrestress, og den endelige skåren oppnås ved å summere alle de 18 leddene (de 8 positive reverseres). Totalskåren reflekterer i hvilken grad de negative sidene ved foreldrerollen oppveier de positive, og dermed hvor mye stress foreldrene opplever i foreldrerollen. At PSS bare tapper én dimensjon av foreldrestress har imidlertid svært lite støtte i forskningslitteraturen. Skalaen er utviklet i USA og er oversatt til rundt 26 språk, inklusive norsk, og PSS er mye brukt både i forskning og klinisk praksis, i Norge så vel som i andre land.
I denne studien testet forskerne for første gang validiteten, reliabiliteten og den underliggende faktorstrukturen til dette måleinstrumentet i et norsk utvalg. Dataene er hentet fra den longitudinelle utviklings-studien Barns sosiale utvikling som gjennomføres ved NUBU (www.barnssosialeutvikling.no), og består av spørreskjema-besvarelser fra et utvalg på 1096 foreldre med barn på 1 år, rekruttert fra fem fylker i Norge.
Resultatene viser at måleinstrumentet har tilfredsstillende pålitelighet og gyldighet, og støtter tidligere forskning om at PSS fanger opp viktige forhold knyttet til hvordan foreldre opplever både stressende (utfordrende) og tilfredsstillende (gode) sider ved foreldrerollen. Studien finner imidlertid at skalaen innbefatter to separate dimensjoner av foreldrestress («parental stressors» og «lack of rewards»), og at PSS dermed er multi-dimensjonal heller enn en-dimensjonal. Dette er også i tråd med internasjonale forskningsfunn. Videre var det ikke mulig å komme fram til en faktorløsning som inkluderte alle de 18 leddene. Forskerne anbefaler å fjerne ett av leddene fra skalaen (PS02: «Det er lite eller ingen ting jeg ikke ville gjort for barnet mitt/barna mine hvis det var nødvendig») grunnet ikke-signifikante ladninger og uklar ordlyd. Det ble konkludert med at en 13-ledds versjon av skalaen utgjorde den beste løsningen, med tilfredsstillende psykometriske egenskaper hva gjelder reliabilitet, begrepsvaliditet og konvergerende validitet.
De andre i klassen betyr mer for sosial utvikling enn forholdet til læreren
Forskere ved NUBU har undersøkt utvikling av sosiale ferdigheter hos drøyt 2000 barn fra 4. til 7. klasse, det vil si i alderen 9–12 år. Forskerne var interessert i barnas utvikling i denne perioden og hvilke faktorer i skolen som kan påvirke utviklingen av sosiale ferdigheter over tid.
Resultatene viser at norske barns sosiale ferdigheter i gjennomsnitt øker noe over tid, at jenter gjennomgående har bedre sosiale ferdigheter enn gutter, men at gutter har større utvikling enn jenter i løpet av den aktuelle perioden fra 4. til 7. klasse. Nærmere analyser avdekket imidlertid at en positiv utvikling ikke gjelder for alle. Forskerne så at det kunne skilles mellom tre grupper blant elevene, med tre ulike utviklingsbaner.
I den største elevgruppen på 72 prosent ble elevene vurdert til å ha en middels skår ved starten av undersøkelsen og hadde en stabil utvikling over tid. Faktorer som synes å påvirke utviklingen i denne gruppen, var å ha positive relasjoner til medelever og lærere, samt å gå på en skole der lærerne har en felles opplevelse av å gi elevene god opplæring og støtte. I neste gruppe som gjaldt 14 prosent av elevene, så forskerne noe overraskende en negativ utvikling i sosiale ferdigheter over tid.
Gruppen besto av flest jenter, og elevene her kunne betraktes å være i høy risiko for sosial ekskludering og andre negative utfall som for eksempel utagerende atferd, sosial angst og svake skolefaglige prestasjoner. For disse elevene så forskerne at det å ha veldig nære relasjoner til lærerne faktisk kunne bidra til nedgang i den sosiale kompetansen over tid.
I den siste gruppen som også omfattet 14 prosent av elevene, fant forskerne elevene som skåret dårligst på sosiale ferdigheter i 4. klasse, men som på slutten av perioden ble ansett som de mest kompetente av alle. Elever i denne gruppen kan betraktes som «late bloomers», altså at de modnes noe senere enn andre.
Resultatene peker på at det framstår som særlig viktig å styrke relasjonene mellom elevene, og at lærere bør være spesielt oppmerksomme på elever som er for nær eller avhengige av dem. Studien avdekker også at for noen elever kan uro og problemer med atferd i klasserommet være en risikofaktor som forstyrrer deres mulighet for en god utvikling av sosiale ferdigheter.
Har tidlig barnehagestart negative konsekvenser for samspillet mellom barn og foreldre?
I denne studien har forskerne testet hypotesen om at tidlig barnehagestart har negative konsekvenser for kvalitet i samspillet mellom foreldre og barn, i et stort norsk utvalg. I motsetning til de fleste tidligere studier, som hovedsakelig har fokusert på mor, undersøkes her konsekvensene av tidlig barnehagestart for både far og mor. Relasjoner mellom far og barn har sjelden blitt undersøkt innen forskning på dette temaet.
Forskerne har hentet data fra den longitudinelle studien Barns sosiale utvikling (NUBU), inkludert kodede videoobservasjoner av samspill mellom mor-barn (n = 901) og far-barn (n = 621), og sett på barnas alder for start i barnehagen. Multivariate regresjonsmodeller og instrumentelle variable modeller ble brukt til å estimere hvordan alder ved barnehagestart påvirket samspill med foreldrene.
Forskerne fant ingen støtte for hypotesen om at tidlig barnehagestart påvirker kvaliteten i samspillet med foreldrene på en negativ måte, verken for fedre eller mødre. Dette gjaldt både for utvalget som helhet, og for forskjellige sosiodemografiske undergrupper. I en norsk kontekst der familier har tilgang til subsidiert barnehage fra året barnet fyller ett år, og de fleste barn går inn i barnehagen i sitt andre år, er det altså ingenting som tyder på at tidlig start i barnehagen fører til dårligere kvalitet i samspill mellom foreldre og barn.
Barn som er svært for tidlig fødte står i fare for å ha store språkvansker over lang tid
I denne studien har forskerne sett nærmere på premature barn (født før uke 37) og risiko for språkforsinkelser. Deltakere var 26 769 barn fra Den norske mor, far og barn-undersøkelsen (Folkehelseinstituttet). Foreldrene har svart på spørreskjema om barnas språkutvikling da barna var halvannet, tre og fem år gamle. De for tidlig fødte ble sammenliknet med sine fullbårne søsken og det ble brukt et såkalt søsken-design. Dette gjorde at forskerne kunne justere for arvelige faktorer og miljøforhold som barn fra samme familie deler. I tillegg ble det kontrollert for individuelle faktorer, som for høyt blodtrykk og svangerskapsdiabetes hos mor, tvillingfødsel og andre svangerskapsfaktorer, som er erfaringer som søsken ikke nødvendigvis deler.
Forskerne fant en sammenheng mellom prematur fødsel og risiko for forsinkelse i språket.
Både ekstremt premature barn og barn som kun var født tre uker for tidlig hadde forhøyet risiko for språkforsinkelser, men ikke i like stor grad og ikke like lenge. Det avgjørende for hvor mye og hvor lenge barna henger etter i språkutviklingen fra 1, 5 til 5 år er hvor premature de er. Barn som kun er født 4-6 uker for tidlig henger etter i språkutviklingen ved 1,5 års alder, men ikke ved 3 og 5 år års alder. De har altså klart å ta igjen sine jevnaldrende. Barn som er født mer enn 6 uker for tidlig, henger fortsatt etter i språkutviklingen ved 3 og 5 år. Forskjellene mellom disse barna og fullbårne barn blir gradvis mindre med alderen. De barna som var født mer enn 12 uker for tidlig, var de som oftest hang etter. Selv om også denne gruppen tok innpå fullbårne barn, hadde de svært tidlig fødte barna størst risiko for å henge etter også ved 5 års alder.
I tillegg fant forskerne at familiefaktorer forklarer en del av sammenhengen mellom prematuritet og risiko for språkforsinkelser. Ved å benytte et søskendesign, kunne de ta hensyn til og skille ut betydningen av familiefaktorer som barn deler. Dette inkluderte både arv- og miljøfaktorer, som for eksempel hvorvidt det var risiko for språkvansker i familien og hvor mye foreldrene leste for søsknene.
Forskerne fremhever betydningen av nøye språkkartlegging og oppfølging, samt at ekstra språktiltak settes inn så tidlig som mulig.
-
Vis referanser