Et mer forebyggende barnevern
Barnevernet er i kontinuerlig utvikling. Den politiske oppmerksomheten er bred, og oppslagene i mediene hyppige. Oppfølging etter høyesterettsdommer på barnevernfeltet, vedtak om ny barnevernlov i Stortinget, og nasjonal barnevernreform med mer ansvar til kommunene vil være rammen for fremtidens løsninger. Tidlig innsats og forebygging settes i høysetet gjennom både insentiver og føringer, og for å lykkes med å hjelpe de barna og familiene som trenger det mest, må barnevernets tiltak virke.
De universelle kvalitetsprinsippene på barnevernfeltet vil fremdeles være en god rettesnor for fagutøvelse og forvaltning: Barn og foreldre skal involveres slik at de får innflytelse over egen situasjon og beslutninger som vedrører dem. Hjelpen som gis må være trygg og sikker, likeverdig og rettferdig fordelt. Barnevernets tiltak skal være virkningsfulle, samordnet og preget av kontinuitet. Samtidig skal barnevernets ressurser utnyttes effektivt. Riktig hjelp må gis til rett tid, også når det krever noe ekstra.
Barneverntjenestene behøver rett organisering, kompetanse og kultur i møtet med fremtidens muligheter, utfordringer og behov. Skreddersydd oppfølging til den enkelte familie betinger systematisk kvalitets- og tiltaksutvikling i tjenestene.
Evidensbaserte tiltak i barnevernet – «No Man is an Island»
Det er de siste årene ytret ulike synspunkt og erfaringer med evidensbaserte hjelpetiltak i barnevernet. For at barnevernet skal bidra til en forskjell for utsatte barns fremtid, trengs en bred portefølje med tiltak som møter de målgruppene barnevernet har ansvar for. Forskningsbaserte tiltak kan ses som en nødvendig del av en like nødvendig større faglig og organisatorisk kontekst. Enkeltstående ideologiske, faglige, brukerorienterte eller erfaringsbaserte aspekt kan ikke alene definere et godt og forsvarlig barnevern. Skal tidlig innsats virke, må vi lykkes med god målgruppedifferensiering; tiltakenes plass i en kontekst er dermed grunnleggende. Helhetlig tilnærming til kvalitetsutvikling og profesjonalitet fremmer gode faglige vurderinger, mer presise tiltaksvalg, og bedre kvalitetssikret oppfølging i den enkelte barnevernssak. På den måten blir evidensbaserte tiltak en uunnværlig del av helheten, som igjen gir ringvirkninger for barneverntjenestens øvrige arbeid. Alt henger som kjent sammen med alt.
Hvorfor implementering kan være vanskelig
Å lykkes med implementering krever ledelse og kompetanse i å gjennomføre slike prosesser. Samtidig trenger vi måter å implementere som passer barnevernets særegenhet og rammebetingelser. Barneverntjenester, uansett størrelse og innretning, er i sin kjerne beredskaps- og driftsorganisasjoner. Hverdagen fortoner seg annerledes enn i for eksempel akademia eller nasjonale virksomheter som utformer mandat og fører tilsyn med barnevernet.
Å prioritere tid til langsiktig blikk og retning innebærer tilpasning til kontekst. Stadig nye bekymringsmeldinger og barnevernssaker skal følges opp, innsikt i alvorlig informasjon omsettes til omsorgsvurderinger og tiltak, og barn som ikke kan vente må få rask hjelp. Hver enkelt barnevernssak er det viktigste hver eneste dag. Det å gjennomføre strategisamlinger, utforme fremtidsbilder eller drive frem innovasjonsprosesser er i beste fall et knapphetsgode.
Barnevernet vil utvikles. Gode intensjoner kan imidlertid lett havarere i en skrivebordsskuff på travle arbeidsdager. Stadig nye føringer, innsikt og ideer kjemper om fokus. Tiltaksutvikling i barnevernet må derfor integreres i ordinære strukturer, arbeidsprosesser, møtearenaer og rutiner. Det handler om tid, ressurser og prioritering. Vel så mye er det et lederansvar å fremme en kultur og struktur som muliggjør kombinasjonen av drift og utviklingsfokus.
Vite hvor vi er for å velge hvor vi skal
Å kartlegge nåtidssituasjonen identifiserer behov og tydeliggjør hensiktsmessige prioriteringer for fremtidig tiltaks- og kvalitetsutvikling. Kvalitetsprinsippene er en god rettesnor i kartleggingsarbeidet. Aktuelle spørsmål å ta stilling til kan være:
- På hvilke måter skjer samarbeidet med barn og familier? Er brukerinvolveringen systematisert, tilstrekkelig oppdatert, faglig fundert og dokumentert?
- Hvordan fungerer samarbeidet mellom barnevernet og andre instanser? Er grenseoppgangen mot andre tjenesters ansvar tilstrekkelig avklart? Sikrer også øvrige instanser utvikling i egen regi, slik barnevernreformens intensjon som oppvekstreform tilsier?
- Er barneverntiltakene man har tilgjengelig dekkende for de målgruppene barnevernet har lovfestet ansvar for å hjelpe? Er tiltakene virksomme, og forebygger de behovet for større inngripen?
- Fremmer tjenestens organisering et kompetansemiljø som er tilstrekkelig oppdatert, robust og faglig komplementært til å sikre forsvarlige tjenester i møte med nye krav?
- Hvordan gjennomføres faglige vurderinger og analyse? På hvilke måter skjer kvalitetssikring av faglig skjønnsutøvelse og beslutninger?
- Fremmer ledelse, arbeidsmiljø, intern kultur og holdninger både god fagutøvelse i den enkelte sak og kvalitetsutvikling for fremtiden?
Med oversikt over status kan vi sette konkrete mål for de neste årene. Deretter kan vi se på hvilke aktiviteter som bør gjennomføres til ulike tidspunkt for å komme dit. Planer bør ikke være mer omfattende eller komplisert enn nødvendig. De må ha en form og et format som tåler en trøkk i driftshverdagen. Gode ideer må settes i et system, vurderes og prioriteres i en større helhet. Prioritering betyr ikke minst at noe til enhver tid må prioriteres ned. Noe man gjør i dag skal kanskje heller ikke gjøres på samme måten fremover. Avlæring trenger rom og tid. Det fungerer best når vi i fellesskap blir enige om hvordan skape energi og forpliktelse til det nye.
Tiltaksutvikling - flere veier til målet
Med stor endringsvilje innenfra og høy oppmerksomhet om sektoren utenfra, er barnevernets forutsetninger for innovasjon gode. Komplekse behov og utfordringer, selve kjernen i barnevernets samfunnsoppdrag, gjør det nødvendig med bredde i utviklingsarbeidet. Det er en risiko hvis enkeltstående faglige trender, politiske initiativ eller organisatoriske føringer håndteres som løsninger i seg selv. De må forstås og følges opp som deler av en større helhet.
I barneverntjenesten i Bærum har vi systematisert tiltaksutvikling som en tredelt dimensjon: For det første deltar vi til enhver tid i utvalgte forskningsprosjekter. Vi ønsker å bidra med praksisfeltets kunnskap og erfaringer. I samarbeid med forskningsmiljøer bidrar vi i prosjekter som vi mener vil styrke barnevernfeltets forutsetninger for å løse samfunnsoppdraget. Samtidig er dette prosjekter som velges fordi de er i tråd med våre egne kvalitetsstrategier som barneverntjeneste. Deltakelse i forskning gir også intern bevisstgjøring og refleksjon over vår praksis og fagutøvelse. Det er et viktig bidrag til kompetansebyggingen internt. I tillegg får vi tilgang til ny kunnskap tidlig, og kan dermed være i forkant når det gjelder videre kvalitetsutvikling i egen barneverntjeneste.
For det andre implementerer vi eksisterende, godt funderte forskningsbaserte metoder og tiltak. Sammen med Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (NUBU) har vi etablert et FFT-team (Funksjonell familieterapi) og et MST-CAN team (Multisystemic Therapy - Child Abuse and Neglect). Vi samarbeider med Asker kommune som disponerer et antall behandlingsplasser i tiltakene. For tiden implementerer vi også PMTO (Parent Management Training – Oregon) med oppfølging fra NUBU/Bufetat og metoden ABC (The Attachment and Biobehavioral Catch-up Intervention) i samarbeid med Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP). I tillegg har vi gode erfaringer fra samarbeid med Barne-, ungdoms-, og familieetaten (Bufetat) om tilgang til MST (Multisystemisk terapi) og TFCO (Treatment Foster Care – Oregon). Som tjeneste etablerer vi også løpende andre hjelpetiltak som følge av identifiserte behov vurdert mot vår eksisterende tiltaksvifte. Dette dreier seg blant annet om ulike familieterapeutiske tilnærminger eller veiledningsmetoder, gruppetilbud for sinnemestring og voldsproblematikk (Brøsetmodellen), flere metoder for slekt- og nettverksmobilisering, og systematisert oppfølging overfor fosterhjem og foreldre som har mistet omsorgen for barna sine.
For det tredje ønsker vi å være proaktive når det gjelder utvikling av nye barneverntiltak. På flere områder erfarer vi at kunnskapsgrunnlaget er godt og hjelpebehovet reelt, men tilgjengelige tiltak mer begrenset. I slike tilfeller mener vi det er bedre å begynne i det små enn å la behov forbli udekket. Vi systematiserer gjerne faglige prinsipper, komponenter eller fremgangsmåter for tiltaksarbeid rettet mot definerte målgrupper, på måter som passer med arbeidsprosesser og innretning i vår barneverntjeneste. I denne typen utviklingsarbeid er flere forsknings- og kompetansemiljøer viktige sparringspartnere for oss. Vi får bistand til å skaffe oversikt, innsikt og innspill til systematiseringsarbeidet.
Implementeringskultur
Rette tiltaksvalg i barnevernet er god samfunnsøkonomi for kommunen. Tidlig, tett og god dialog med kommunestyret som barneverneier og kommunens øverste administrative ledelse er avgjørende for vellykkede implementeringsprosesser. Tillit for tillatelse og tilgivelse fremmes best med åpenhet og transparens. Streng taushetsplikt i den enkelte barnevernssak krever stor åpenhet om barnevernfaget, systemet, arbeidsmåter og behov.
Felles innsikt i barnevernets mandat og rammebetingelser, erfarer vi at skaper felles forståelse. Også om målgrupper med behov der tiltaksporteføljen er mangelfull eller underdimensjonert. Evidensbaserte barneverntiltak utgjør en mer kompleks oppfølging av barn og deres omgivelser enn barnevernet tradisjonelt har hatt tilgjengelig. Kompleksitet presenteres best med faglig tyngde, men uten faglige spissfindigheter. Dette understøttes av konkrete fremdriftsplaner og med beregninger av risiko, gevinst og kostnad både for familier og kommuneøkonomien. Barneverntjenestens årlige tilstandsrapportering er et godt verktøy til å vise helhet og sammenhenger når det gjelder behov, utvikling og måloppnåelse i tiltaksarbeidet.
Implementering er (heldigvis) ikke lineære prosesser. Det handler ofte om å få planer til å fly, og samtidig aldri slippe dem helt ut av syne. Vi erfarer ofte at det er enklere å våge å sette i gang enn å tåle det som kreves for å gjennomføre over tid. Helt avgjørende har det derfor vært å bli enig om en felles grunnleggende innstilling: Å ville være en barneverntjeneste som gjør det man sier at man skal gjøre. Vi ønsker å gjennomføre det vi har besluttet, justere i tide der vi får gode råd om å revurdere, og stå oppreist i perioder når utvikling og implementering krever noe mer enn vi hadde forberedt oss på. Aller viktigst er likevel forpliktelsen i lederansvaret om å heie frem et faglig og kollegialt fellesskap med mennesker som er «hel ved». Faglig og menneskelig trygghet åpner dørene for å lykkes med utvikling og innovasjon. I implementeringssammenheng kan ikke dette sies for ofte.
Roller og ansvar i implementeringsarbeidet
Barneverntjenesten kjenner familienes behov, ressurser og utfordringer. Forsknings- og kompetansemiljøer har kunnskapen om hva som må til for å oppnå endringene man søker å lykkes med. Sammen møtes vi i dedikasjonen til å nå målene. Samspillet mellom praksisfelt og forskningsmiljø krever en grunnleggende innsikt i hverandres virkeområde og arbeidsmåter. Det krever også en respekt for hverandres mandat og rammebetingelser, og en enighet om gjensidig ansvar for å løse problemstillinger som oppstår. Iblant er det nødvendig med tett dialog for å håndtere utfordringer. Oftest er det den stilltiende tilliten om at alle gjør sitt ytterste for best resultat som er viktigst.
Metodekravene i evidensbaserte tiltak gir mulighet for bredere tankegang rundt kompetansesammensetning og kunnskapsdeling også internt i barneverntjenesten. Vi opplever at det bidrar til gode forutsetninger for at barn og familier settes tydelig i sentrum, og at deres behov blir styrende for oppgavefordeling mellom hjelperne i tiltaksarbeidet. Fallgruvene befinner seg der det skulle oppstå uklar rolle- eller ansvarsfordeling. En viktig del av implementeringen innebærer å etablere rutiner og skape kultur for etterlevelse av forholdet mellom tiltaket og det overordnede sakseierskapet for barnevernssaken.
En fremgangsmåte for inntak av saker til tiltakene beskriver hvordan konsultasjon, saksdrøftinger og faglige analyseaktiviteter forut for tiltaksvalg gjennomføres. Deretter må det være klart og avklart for barna og familiene som skal motta tiltaket, og like fullt mellom kollegaer og ledere internt, hvem som ivaretar ulike oppgaver gjennom tiltaksforløpet:
- Hvem som har ansvaret for tilgjengelighet, tett oppfølging og involvering av barna og de voksne i tiltakets ulike faser.
- Hvem som har ansvaret for iverksettelse og oppfølging av sikkerhetsplaner hvis noe oppstår utenfor regulær arbeidstid.
- Hvilke ledere som har beslutningsmyndighet for faglige veivalg underveis i tiltaksforløpet.
- Hvilke prinsipper for kvalitetssikring som anvendes i situasjoner der det oppstår dilemmaer eller eskalerende alvorlighet.
Tilsvarende er det viktig med avklarte rutiner og praksis for avslutning av tiltaksforløpet. Dette inkluderer praksis ved avbrudd hvis målene ikke nås, eller der mindre omfattende barneverntiltak skal iverksettes fremover.
Erfaringer og resultater
Implementering av evidensbaserte tiltak er reelt sett aldri helt avsluttende prosesser. Også når tiltakene er i ordinær drift, vil jevnlig nye behov og tilpasninger oppstå. Det må utarbeides og fremforhandles særegne arbeidsavtaler og retningslinjer, og det er kanskje behov for avtaler om samarbeid med andre kommuner. Dette vil gjelde når flere går sammen om å dele på tilgang, ansvar og kostnader i tiltakene. Innretning for lokaliteter og digitalt utstyr må være tilpasset de til enhver tid gjeldende metodekravene. Organisatorisk plassering bør være slik at metodekrav tilfredsstilles, samtidig som synergier av samarbeid og kompetansedeling skjer i hele barneverntjenesten. Krav og forpliktelser knyttet til informasjonsdeling, forvaltning av taushetsplikt og samtykke, kvalitetssikring og rapportering gjør det nødvendig med blant annet tilpassede risikovurderinger, personvernrelaterte avklaringer og databehandleravtaler.
I barneverntjenesten i Bærum har vi de siste fire årene sett konkrete resultater av kvalitetsutviklingsarbeid. Blant annet er det en nedgang i akutte plasseringer med 70 prosent i perioden. Videre har utviklingen vært slik at nå hele 90 prosent av barna som får hjelp fra barneverntjenesten, mottar frivillige hjelpetiltak og bor hjemme med foreldrene sine. Den klart største andelen barn som er plassert bor i fosterhjem. Kun et marginalt antall ungdom har de siste årene hatt behov for plass på institusjon. Vi har langt på vei gjennomført barnevernreformen, for eksempel gjennom utvikling av en stadig bredere og samtidig mer spesialisert tiltaksvifte. Måloppnåelsen på lovpålagte krav er høy, mens turnover og sykefravær har de siste årene vært lavt. Parallelt har vi gjennomført omfattende økonomisk effektivisering i barneverntjenesten, med årlig reduksjon i budsjettrammene. Likevel tillater den nåværende tjenesteprofilen, med færre kostnadsdrivende plasseringer og tvangstiltak, ansettelse av flere dyktige medarbeidere som jobber forebyggende i alle barnevernets funksjoner.
Vi opplever å ha høy takt i barneverntjenestens strategiske kvalitets- og tiltaksutvikling. De forskningsbaserte tiltakene har en viktig posisjon i omstillingsarbeidet. Først og fremst gjennom de effekter tiltakene bidrar med for barn og familier, men også i kraft av kompetansen og synergier implementeringen gir i barneverntjenesten. Samtidig ser vi at tiltakene verken lar seg implementere eller drifte i et vakuum. De vil sånn sett ikke alene ha avgjørende effekt for tjenestekvaliteten hos oss. Den gjensidige avhengigheten mellom tiltakene og kontekst er vår oppskrift for kvalitetsutvikling.
-
Vis referanser