Om pinnsvin, rever og barn

Innledning

Reven vet mange ting, men pinnsvinet vet én stor ting. Uttrykket tilskrives den greske poeten Arkhilokhos (West, 1989), men det er ikke åpenbart hva han mente med det. Tanken kan ha vært så enkel som at hvor mye reven enn trikser og prøver seg for å ta pinnsvinet, har det sitt eneste triks, men det fungerer hver gang. Filosofen Isaiah Berlin plukket opp den antikke diktstrofen og delte mennesker i to kategorier: pinnsvin som forstår verden i lys av en sentral visjon eller et forenende organiserende prinsipp, og rever som forholder seg til et vell av ulike typer erfaringer uten å presse dem inn i et overordnet teoretisk rammeverk (Berlin, 2009/1953). Distinksjonen holder neppe vann som en beskrivelse av stabile personlighetstrekk. Imidlertid kan den muligens være nyttig som en beskrivelse av fagfolks teoretiske utgangspunkt for å forstå og hjelpe barn og ungdom. Dette essayet utforsker hvordan pinnsvin og rev kan romme teoretiske posisjoner som hver for seg gir implikasjoner for hvordan man innretter hjelp til barn og ungdom. Jeg argumenterer for at begge posisjonene kan gi verdifulle innsikter, men at begge også har svakheter som gjør at man ikke ensidig kan lene seg på en av dem. Gode hjelpetjenester for barn og ungdom trenger både revens og pinnsvinets perspektiv.

Tolstojs historieproblem

Lev Tolstoj var ifølge filosofen Isaiah Berlin en rev (Berlin, 2009). Da han skrev «Krig og fred» slet han med hvordan han skulle forholde seg til historie. Svaret på hva som er den sanne historien kunne ifølge Tolstoj bare avledes av «summen av reelle menneskers erfaringer i relasjon til andre mennesker og et reelt tredimensjonalt fysisk miljø» (Berlin, 2009/1953, s. 12). Når han lette etter svaret på hva som var sant mente han at man måtte basere seg på harde fakta som kunne bli forstått uten å forvrenges av kompliserte teorier (Berlin, 2009/1953). Han angrep historikere som forsto utvikling i lys av snevre teorier og forklaringsmodeller. Et eksempel var historien om Russlands heroiske motstand mot Napoleons felttog mot Moskva i 1812. Fortellingen om et folk som så Napoleon som en trussel mot moderlandet, og heltemodig ofret seg selv i kampen for å redde det, var falsk. Det som faktisk skjedde – hevdet Tolstoj – var at folket gjorde det de så som nødvendig for å overleve den ene dagen etter den andre, uten å tenke over om de var heroiske, tjente et større gode, eller var en del av en større historisk kamp om Russlands skjebne (Berlin, 2009/1953). Når Tolstoj studerte det faktiske levde liv til individuelle mennesker fremsto dette som sannheten, mens den overordnede fortellingen til historikerne var fiksjon (Berlin, 2009/1953). Tolstoj var opptatt av å avdekke hva som egentlig drev den historiske utviklingen og påsto at historikernes såkalte forklaringer kanskje omfattet «0,001 prosent av alle elementene som utgjør menneskenes faktiske historie» (Berlin, 2009/1953, s. 17). Samtidig var han frustrert over at man mister evnen til å forstå og forklare hva som skaper utvikling om man forsøker å gjøre rede for hver enkelt hendelse og erfaring. På samme måte som et kart i full skala ikke er til nytte for noen som vil finne veien, ender historien opp som en fremstilling av en lang rekke isolerte, usammenhengende hendelser som ikke forklarer noen ting. Tolstoj drømte om å finne forklaringen på hvorfor ting blir som de blir, men at disse forklaringene skulle romme alle dataene som var der ute. Han var i sitt vesen en rev, men han søkte mot pinnsvinet og ønsket om å finne det universelle forklarende prinsippet om hvordan alle enkelthendelsene og erfaringene hang sammen (Berlin, 2009/1953). 

Et revete utgangspunkt for å forstå barn

Tolstojs problem med å håndtere historie kan ligne på utfordringen hjelpere i barnevernet har. Svaret på spørsmålet om hva som former barns utvikling mot et mer eller mindre fungerende, tilpasset og sunt menneske kunne med en parafrasering av Tolstoj kanskje være noe i nærhet av: summen av barnets medfødte egenskaper, interaksjonene det har med andre mennesker, de miljømessige faktorene som rammer det inn, barnets fremvoksende forståelse av seg selv og de strategiene de utvikler for å prosessere og håndtere alle disse elementene. En slik definisjon ville muligens ivaretatt revens ønske om å ligge så tett opptil en kompleks sannhet som mulig. Samtidig er den et vanskelig utgangspunkt for fagpersoner som har som oppdrag å hjelpe barn. Skal man forholde seg til totaliteten av alle ting som kan påvirke et barns utvikling blir også oppgaven med å forklare hva som kan være årsaken til at de får problemer nærmest uoverstigelig. Det kan være alt fra medfødte genetiske egenskaper til marginaliserende skjevfordelinger av velferdsstatens goder. På samme måte som angst kan oppstå som et resultat av «mulighetens uendelighet» (Kierkegaard, 1994/1844, s. 82), kan hjelpere som skal gi retning og veiledning bli handlingslammet om de må forholde seg et mulig uendelig antall forklaringer. Dette blir kanskje særlig aktuelt i barnevernet om man forstår kjerneoppgaven som å «forvalte risiko på barnets vegne» (Kjølsrød, 1994, s. 204). Når risiko kan knyttes til alle deler av et barns liv blir det åpenbart at oppgaven med å vurdere hva årsaken til et barns vansker er, og beslutninger om hvilke hjelpetiltak som bør settes inn blir uhyre komplekst (Kojan & Christiansen, 2016). Barns problemer kan dermed forstås som resultat av et komplekst samspill mellom mange forskjellige faktorer. Et eksempel kan være når barn utvikler aggressiv atferd. Dårlig økonomi og lite nettverk kan bidra til at foreldre ikke klarer å legge godt nok til rette for gode nok omsorgsbetingelser for et barn som har et utfordrende temperament. Samtidig er det også mulig at de ulike faktorene spiller inn i problemene med ulik vekt. For noen kan et medfødt temperament som gjør at barn reagerer raskt og eksplosivt på impulser være særlig viktig å fokusere på. For andre kan utenforskapet som kommer med å leve i en familie med dårlig økonomi eller lite sosial støtte være det sentrale intervensjonspunktet. For atter andre kan foreldrenes kapasitet til å gi gode nok omsorgsbetingelser være det viktigste fokuset. Erkjennelsen av denne kompleksiteten er et toegget sverd. På den ene siden er det viktig at fagfolk er klar over hvordan mange forskjellige faktorer kan spille sammen når barn får problemer. På den andre siden kan slik kompleksitet føre til maktesløshet og handlingslammelse. Tolstoj klarte ikke å utlede årsaker og forklaringer på hvorfor ting skjedde ved å gjøre rede for summen av alt som skjedde. Hjelperen kan få lignende problemer med å finne forklaringer på hvorfor et hjelpetrengende barn har det vanskelig om de skal forholde seg til summen av alle elementene i livet deres. Uten forklaringer blir det vanskelig å forholde seg til mylderet av enkeltelementene som utgjør et liv, og dermed blir det også vanskelig å vite hva man bør gjøre for å hjelpe. 

Pinnsvinets utgangspunkt for å forstå barn

I motsetning til reven som lever i kaos er pinnsvinet mer fokusert. Det bruker teori for å skape orden i kaoset og anvender tiltak basert på disse teoriene for å løse problemer. Målet med teorier er å skape innsikt i og oversikt over fenomener og kan beskrives som forklaringssystemer (Kvello, 2015). Teori blir verktøy for hjelperen til å forstå hva som bidrar til å utløse og opprettholde barnets vanskeligheter, og en plattform for å formulere mål og løsningsstrategier (Truscott, 2010). Når man utvikler metoder og programmer er disse basert på teori, og hjelpere som anvender definerte metoder er derfor direkte eller indirekte bundet til en type forklaringsmodell for hvordan vanskene de skal avhjelpe har utviklet seg. Teorier gjør oss til pinnsvin. De er overordnede rammeverk som knytter sammen mangfoldet av erfaringer og hendelser til meningsfylte fortellinger (Feigl, 1970). Et eksempel er sosialøkologisk og systemisk teori som blant annet har inspirert multisystemisk terapi (MST) og er basert på en antagelse om at atferdsproblemer bunner i en kombinasjon av risikofaktorer i de mange systemene som ungdommen inngår i (familie, venner, skole og nærmiljø; Henggeler et al., 2013). Videre antar man da at systemet nærmest barnet (omsorgspersonene) er de viktigste endringsaktørene. Når barn utvikler vansker, vil man innenfor dette perspektivet være opptatt av å sette foreldre i stand til å tilegne seg ressurser og ferdigheter for å få en bedre samhandling med egne barn. Når dette blir bedre vil man så bistå foreldrene i å håndtere risikofaktorene i de andre systemene rundt barnet (Henggeler et al., 2013). MST er et eksempel på et program som er basert på en teoretisk forklaringsmodell, hvor man har utledet strategier for problemløsning for ungdom med atferdsproblemer basert på denne, og hvor man har testet ut om bruken av metoden gir bedring for ungdom og familie. Når hjelpere møter ungdommer og familier med denne type problemer vil et slikt program kunne tilby forklaringer og bidra med veiledning og problemløsningsstrategier som har vist seg å fungere for andre med lignende problemer. 

Fra å være en rev som forsøker å overskue «alt» gjør teorier med tilhørende behandlingsmetoder hjelperen til et pinnsvin som kan forklare hvordan problemer oppstår og foreslå fremgangsmåter for å løse dem. Men pinnsvinet har også utfordringer. På samme måte som Tolstoj påpekte at historikernes modeller bare kunne forklare en liten del av den totale mengden hendelser, fanger teoretiske modeller om barns utvikling bare opp deler av det som utgjør totaliteten av levd liv. Hver gang man forsøker å skape mening i mylderet må man utelate noe. For eksempel forklarer systemisk teori barns problematiske atferd som et resultat av at samspillet de har med andre mennesker bidrar til å utløse og opprettholde denne atferden. For å hjelpe barn med å endre atferd må man endre miljøet rundt (Patterson et al., 2002). Familiebaserte tiltak som er basert på dette teoretiske grunnlaget har følgelig endel likehetstrekk og fokuserer ofte på hvordan samspillet mellom barn og andre nære har blitt låst i mønstre som skaper og opprettholder problemer (Hogue et al., 2019; van der Pol et al., 2019). Slike teorier gir en god inngang for å jobbe med problemer på en viss måte, men kan også kritiseres for alt det de ikke tar inn. For eksempel fremholder teoretiske forklaringsmodeller basert på genetisk forskning at barns atferd i stor grad formes av medfødte egenskaper som de deler med foreldrene sine snarere enn at de utvikler seg som et resultat av foreldres varierende oppdragelsesstrategier (Plomin et al., 2016). Forklaringsmodeller basert på tilknytningsteori vektlegger hvordan barns fremvoksende forståelse av seg selv (indre representasjoner) og andre kan påvirke hvordan de forholder seg til andre mennesker (Hart & Schwartz, 2008). Sosiologisk teori kan vektlegge hvordan velferdsstatens fordeling av goder og ressurser påvirker menneskers muligheter til å realisere sitt potensiale og at skjevfordeling kan bidra til at visse grupper marginaliseres og får mer problemer enn andre (Frønes & Strømme, 2014). Alle disse teoretiske forklaringsmodellene vil trekke i retning av visse typer metoder og tilnærminger til problemløsning som følger av teorien. Følgelig kryr fagfeltet av behandlingsmetoder som tilbyr ulike tilnærminger for de samme problemene. Pinnsvin som sitter på hver sin tue og forstår verden i lys av ett teoretisk rammeverk risikerer å utelate andre sentrale forklaringsfaktorer som kan være viktige drivere i barnets problematikk. 

Kan man forene rev og pinnsvin?

Reven vet mange ting og erkjenner mylderet av faktorer som kan påvirke et liv, men lever i kaos. Pinnsvinet vet én ting og prøver med støtte i teori og avledet metodikk å skape mening, retning og løsningsstrategier, men ofrer kompleksitet og risikerer å velge bort viktige perspektiver. Det forsøker å lage kart over terreng som alltid er i bevegelse, og deres forklaringsmodeller kan aldri bli «sanne», i den forstand at de fanger opp totaliteten av hva som former et barns liv. Er det mulig å bygge bro mellom dem? 

En måte å forene revens erkjennelse av virkeligheten med pinnsvinets snevre forklaringsmodeller kan være å forstå teorier ikke som sanne, men nyttige. Debattene om de ulike behandlingstilnærmingene som finnes for å hjelpe barn og ungdom formes ofte som konflikter om hvem som gir en sann forklaring på hvordan problemer oppstår. Når man velger én forklaringsmodell oppfattes det som at man gir støtte til én oppfatning av hva som er virkelig på bekostning av en annen (Allport, 1961). Et eksempel kan være født-sånn-eller-blitt-sånn debatten som gikk mellom Sandra Scarr og Diana Baumrind på 90-tallet. Den ene hevdet at det i stor grad er genetiske forhold som skaper variasjon mellom individer og at det er begrenset hvor mye foreldre og andre miljøfaktorer kan forme et barns utvikling (Scarr, 1992). Den andre hevdet tvert imot at ulike foreldrestrategier i meget stor grad kan forme barns utvikling i ulike retninger (Baumrind, 1993). Det vil imidlertid være uhensiktsmessig å ensidig gå for det ene eller andre. Ingen av disse posisjonene er sanne nok til at det rettferdiggjør å utelukke den andre. Men begge posisjonene kan hver for seg være nyttige utgangspunkt for å tilnærme seg oppgaven med å hjelpe. For noen mennesker vil medfødt temperament eller sårbarheter innebære at man får problemer, og hjelperen bør sette søkelys på hvordan man kan lære seg å leve med og håndtere denne. For andre mennesker vil faktorer i miljøet være det som skaper problemene, og hjelperen bør ha fokus på hvordan man kan endre disse for å legge til rette for en positiv utvikling. Det handler således ikke om hvorvidt den ene eller andre forklaringsmodellen er sann, men når den kan være nyttig. Forklaringsmodeller er ikke sanne i seg selv. De blir sanne i det de hjelper oss å håndtere virkeligheten (James, 1907). I dette perspektivet har reven og pinnsvinet supplerende roller.  Pinnsvinets forklaringsmodeller er nyttige, men det forutsetter en ydmykhet for revens påminnelse om det virkelige livets kompleksitet og foranderlighet. Det kan alltid finnes andre løsninger. Reven trenger pinnsvinet for å gi retning og veiledning i kompleksiteten, pinnsvinet trenger å lytte til revens søken etter andre forklaringer.

Forfatteren ønsker å takke Harald Tage Janson for verdifulle innspill til teksten.

Illustrasjonsfoto: Colourbox