logo

Søk

Samarbeid mellom forskning, policy og praksis

En artikkel i tidsskriftet Evidence & Policy omhandler samspillet mellom forskning, policyutvikling og praksis innenfor barnevern, psykisk helsevern og utdanningssektoren.

Artikken er signert Terje Ogden, forskningsdirektør ved Atferdssenteret, seniorrådgiver Freja Ulvestad Kärki i Helsedirektoratet og seniorrådgiver Katrine Stegenborg Teigen i Utdanningsdirektoratet.

Både departementer og direktorater legger vekt på kunnskap som grunnlag for styring. I Norge er evalueringer blitt standardelement ved de fleste reformer, innovasjoner og utviklingsprosjekter. Støtten til evidensbasert praksis i Norge har i hovedsak kommet fra departementer og direktorater, med finansiering av nasjonale og regionale sentre for kunnskapsproduksjon, kunnskapsoverføring, forskning og programutvikling innenfor en bred tilnærmingen til evidensbasert praksis.

Aktuelle institusjoner som omtales er Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenester, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) og Norsk senter for studier av problematferd og innovativ praksis (Atferdssenteret).

Forholdet mellom forskning policy og praksis

Forfatterne beskriver forholdet mellom opplysningsmodellen og what works-modellen, som også omtales som et bredt og et smalt perspektiv på forholdet mellom forskning og praksis (Nutley mfl., 2007).
 
Opplysningsmodellen representerer det brede perspektivet og er opptatt av den indirekte og langsiktige innflytelsen ulike former for forskning kan ha på policy og praksis. Denne tilnærmingen handler om å ta avgjørelser om policy, programmer og prosjekter ved å ta i bruk best tilgjengelige evidens fra forskning i vid forstand. Direkte bruk av empiriske data i policybeslutninger og praksis er uvanlig i Norge og opplysningsmodellen egner seg derfor best for å beskrive utviklingen av forskningsbasert praksis i Norge.

Hva som virker
 
What works-modellen har fokus på hva som virker og beskriver et forpliktende forhold mellom forskning og praksis der evidensbaserte progammer og metoder både bygger på og evalueres gjennom forskning. Grunnlaget kan være primærstudier og systematiske forskningsoversikter eller meta-analyser som grunnlag for beslutninger om policy, nye programmer eller retningslinjer for praksis.
 
Modellen fokuserer på kontrollerte evaluerings-studier, systematiske forskningsoversikter og metaanalyser. Betydningen av å etablere en kausal forbindelse mellom intervensjoner og resultater understrekes sammen med viktigheten av resultatenes overføringsverdi. På denne måten kan en bygge opp et kumulativt kunnskaps-grunnlag på ulike områder.

Implementering

Implementering av empirisk støttede programmer (evidensbaserte programmer) for forebygging og behandling av psykiske problemer og atferdsvansker illustrerer likevel at det kan gjøres med rimelig gode resultater. Ulempen er at de evidensbaserte programinitiativene ofte har vært fragmenterte, dårlig koordinert og en har manglet en overordnet plan for evidensbasert policy-tilnærming. Den utbredte metodefriheten i tjenester for barn og unge innebærer at valget mellom evidensbaserte og andre tiltak ofte er overlatt til ledere og praktikere på lokalt nivå, for eksempel i kommunene. Implementeringen av evidensbaserte tiltak er ofte kostnadskrevende, blant annet fordi de i startfasen må drives parallelt med tradisjonelle tiltak. Intervensjonsforskningen ansees også som kostbar og kompleks fordi både forskerens og praksisutøverens arbeid må finansieres.

Økonomi kan derfor være en viktig barriere for innføring av nye forskningsbaserte tiltak. Kostander knyttet til implementering og evaluering har derfor til nå i hovedsak vært finansiert av departementer og direktorater. Andre forhold kan også spille inn og en vet fremdeles for lite om hva som skal til for å få kommunale etater eller tjenester til å satse sterkere på evidensbaserte tiltak. Men det er langt igjen før en kan snakke om en bred aksept og anvendelse av evidensbaserte metoder i praksismiljøene knyttet til utdanning, helse og omsorg.

Mangel på plan og sammenheng

Mangelen på plan og sammenheng i evidensbaserte initiativ viser seg også når en forsøker å få oversikt over hvor mange av de som trenger hjelp som faktisk har fått et evidensbasert tilbud og når en vil undersøke om de som får tilbudene er de som trenger det mest. Samtidig har det vært en økende interesse blant praktikere for å lære om evidensbaserte programmer og metoder. Overføringen av evidensbaserte programmer fra USA til Norge har i stor grad vært avhengig av entusiasme hos enkeltpersoner blant beslutningstakere og forskere som igjen har formidlet programmer og forskningsresultater til interesserte praksismiljøer.

Forfatterne gjengir Ferrer-Wreder et al (2004) som gjennomførte en intervju-undersøkelse om hva som må til for å overføre evidensbaserte programmer utviklet i Nord Amerika til Norge og andre europeiske land. Undersøkelsen viste at flere programmer har blitt implementert på en vellykket måte i Europa, og behovet for endringer og tilpasning har vært beskjedent. Men de fant at det var nødvendig med tilstrekkelige ressurser, sterke samarbeidsrelasjoner mellom programmenes utviklere og implementørene, støtte blant brukere, god tilgjengelighet og generell entusiasme for evidensbasert praksis. Hindringer er for overføring er tidspress, manglende finansiering og energi hos deltakerne.

Spenninger i tilnærmingen

Det er spenninger mellom den brede og smale tilnærmingen til evidensbasert policy og praksis. Tilhengere av what works-tilnærmingen hevder at opplysningsmodellen kan føre til ukritisk aksept av hva som skal regnes som evidens. Opplysningsmodellen har ikke metoder for å ekskludere utdatert forskning eller forskning av dårlig kvalitet og kan dermed like gjerne føre til mørklegging som til opplysning.

Artikkelforfatterne mener imidlertid at det er behov for å integrere perspektivene, at begge behøves og at de er gjensidig avhengig av hverandre. Hva virker-modellen er opptatt av kunnskapsgenerering, mens opplysningsmodellen er opptatt av hvordan en kan bruke kunnskap i ulike sammenhenger, med ulikt formål og for ulike målgrupper.

Prioriterer rask handling

Politikere prioriterer ofte rask handling. Avgjørelsen om å implementere evidensbaserte programmer som PMTO og MST i stor skala ble for eksempel tatt før det forelå noen norsk forskning om programmenes resultater. Og i samarbeidet med beslutningstakere i politikk og forvaltning, kan forskerne vise seg å være mer etterspurt enn forskningen de produserer. Forskerne inviteres ofte som deltakere i utredninger og beslutningsprosesser. Istedenfor å bidra med forskningsresultater, bidrar forskerne som ekspterter. Denne involveringen av forskere er mindre kostbar og mindre tidkrevende enn å gjennomføre relevant forskning knyttet til avgjørelsesprosessen.

Ogden, Kärki og Teigen finner imidlertid tegn til økende interesse blant policymakere, forskere og praksisutøverne for forskningsbasert policy og praksis, selv om det fremdeles er store meningsforskjeller om hva slags forskning man skal satse på og hva som utgjør ”evidens” for praksis.

Konklusjon

Artikkelforfatterne mener at evidensbasert policy og praksis utfordrer den tradisjonelle organiseringen og utførelsen av velferdstjenester. Nasjonal implementering eller implementering i stor skala kan over tid føre til systemendringer og nye organisasjonsformer der det blir rom for eksperter på implementering, programmer og implementeringsprosesser (Fixsen mfl., 2005; 2009). Forfatterne peker også på at evidensbaserte intervensjoner utfordrer de forskningsmiljøene og de høyere utdanningsinstitusjonene. Norske forskningsmiljøer (inkludert Norges Forskningsråd) har i begrenset grad engasjert seg i arbeidet med å innføre, formidle og evaluere evidensbasert policy og praksis. Enkelt forskere at mener slik forskning utfordrer deres akademiske frihet og uforenlig med rollen som kritisk evaluatør av myndighetenes politkk (Nutley et al 2007). Videre er det få norske universiteter og høyskoler har evidensbaserte metoder på læreplanen for studenter som skal jobbe i barnevernet, skolen eller i psykisk helsevern. For videre implementering av evidensbasert praksis vil opplæring være nødvendig.

Ogden, Kärki og Steigen finner likevel tegn til en økende tilslutning til evidensbaserte metoder og programmer på policynivå, samt en økende interesse for resultatevaluering blant utøverne i praksisfeltet. En viss interesse for og tilslutning til evidensbaserte metoder og programmer har blitt opprettholdt med skiftende politisk ledelse både nasjonalt og lokalt. Det synes i økende grad å være et politisk ønske om at policy-beslutninger skal bygge på et godt kunnskapsgrunnlag og at resultatene av velferdstjenestene skal være målbare og til å stole på – til beste for barn og familier.
 

Venn tipset!

Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.

NUBU – Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge

Essendrops gate 3
Postboks 7053 Majorstuen
0306 Oslo

Tlf: 23 20 58 00
Epost: post@nubu.no

Organisasjonsnummer: 985.638.187.
Elektronisk faktura: Invoice.907386@vismabpo.no

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Nettredaktør: Ida Viksveen Larsen. Ansvarlig redaktør: Kristine Amlund Hagen. ©2022 | Personvern | Tilgjengelighetserklæring